Skjul alle
Om Holbergs komedier
ved Gunnar Sivertsen
Teaterets og komediedikterens samtidige debut
Onsdag den 23. september 1722 åpnet et nytt teater i Lille Grønnegade i København med en forestilling med Molières Gnieren på plakaten (L’Avare, Den gjerrige, 1668). Datoen er et institusjonshistorisk tidsskille. Tidligere hadde man hatt fransk teater ved hoffet, omreisende tyske komedianter på markedsplassen og latinsk komedie i skolene. Nå fikk byens borgere – og Norden – for første gang et fast teater med forestillinger på folkespråket. Ideen med teateret var, som Ludvig Holberg skrev noen år senere i Første Levnetsbrev (1728, s. 133, latin, dansk), “at man ogsaa herhjemme - efter andre folkeslags forbillede - skulde opføre skuespil paa dansk”. Det var også med tanke på scenespråket at han kalte teateret for “Den nye oprettede Danske Skue-Plads”, da han året etter utga sitt første bind med komedier. Det nye, at man spilte på dansk, viser at man siktet mot et bredere, mindre segregert publikum. Teateret i Lille Grønnegade er begynnelsen til det vi i dag kaller institusjonsteatrene i Norden.
I teaterets repertoar dominerte oversatte skuespill, særlig fra fransk, men allerede et par dager etter åpningen med Gnieren debuterte Ludvig Holberg som komediedikter med Den politiske Kandstøber. En svensk jurist på gjennomreise, Carl Magnus Dahlström, noterte i sin dagbok: “Denna afton war jag på danske Comoedien som på danske språket spehltes, om den politiska Kandestöber, här i Köpenhamn componerad: war artig nog”.1 I løpet av høstsesongen ble det premiere på ytterligere fire komedier av Holberg: Den Vægelsindede, Jean de France, Jeppe paa Bierget og Mester Gert Westphaler. Da de utkom i Holbergs første komediebind et halvt år etter, hadde han allerede ti nye komedier liggende ferdig til oppføring.
Få kjente dramatikere har debutert i en lignende situasjon. De fleste skrev for etablerte teatre og kunne ta hensyn til et publikum som de kjente fra før. Holberg skrev sine fem første komedier før den institusjonshistoriske nydannelsen var der, men på oppfordring til å bidra til den. Både teateret, de fleste av skuespillerne og størstedelen av publikum “debuterte” samtidig med ham. Snart tre hundre år senere er det mulig å bedømme om debuten var vellykket i et historisk perspektiv. Holberg er blant noen ganske få europeiske diktere i den eldre, klassiske komedietradisjonen som har moret alle generasjoner sammenhengende siden komediene ble til, og som fortsetter å gjøre det.
Selv om teateret i Lille Grønnegade flere ganger måtte stenge på grunn av økonomiske problemer inntil det opphørte helt før København brant i 1728, kan teaterets egen debut også kalles vellykket i et historisk perspektiv. Da de første faste folkespråklige teatre ble etablert i to naboland, Svenska Comedien i Stockholm fra 1737, og Die deutsche Schaubühne i Hamburg fra 1741, var det med direkte inspirasjon fra teateret i København og Holbergs samlede utgave av komedier fra 1731, som fikk tittelen Den danske Skueplads. Begge steder spilte de Holberg vekselvis med oversatte franske stykker, særlig Molière, akkurat som i Lille Grønnegade.2 Da Christian den sjettes forbud mot teaterliv i København ble opphevet etter hans død i 1746, fikk et nytt teater på Kongens Nytorv også navnet Den danske Skueplads (fra 1772 er navnet Det Kongelige Teater). Der var Holbergs medvirkning, blant annet med seks nyskrevne komedier, viktig i begynnelsen. Og da Norge langt om lenge fikk sine tidligste institusjonsteatre i første halvdel av 1800-tallet, var det igjen med Holbergs komedier som vesentlig inspirasjon og del av repertoaret.
Teaterhistoriske forutsetninger
Som de fleste teaterdiktere før ham, skrev Holberg for – og i nært samarbeid med – et bestemt teater. Det var teateret som ga ham hans oppgaver som komediedikter. Derfor behandler vi komedienes teaterhistoriske forutsetninger før vi kommer til de litterære.3
Teateret i Lille Grønnegade var bygget høsten 1721 som et forlystelseshus for teater, maskerader, dans, spill og bevertning. Eieren var Etienne Capion, en franskmann som kom til København omkring 1700 og ble vinimportør, senere traktør ved hæren og hoffet. I 1713 ble han dekoratør og teatermester for den franske teatertruppen ved Frederik IVs hoff. I 1718 søkte han kongen om privilegium på å bli selvstendig teaterentreprenør og satte i gang et marionett-teater. Men det framgår av andre senere søknader til kongen at målet hans var å få monopol på den sceniske underholdningen i byen. Derfor ble han i første omgang tvunget til å samarbeide med de som hadde privilegiene fra før. Fra 1719 til begynnelsen av 1721 var det forestillinger både med marionetter og tyske komedianter i “Gjethuset”, et militært lagerhus ved Kongens Nytorv. Capion samarbeidet blant annet med Samuel Paulsen von Quoten, som lenge hadde reist rundt i landet som “Medicinal-Comoediant”, og som et par år senere ledet den konkurrerende og mer folkelige tyske komedien i Brolæggerstrædet som vi kjenner gjennom Holbergs parodi i Ulysses von Ithacia. Om Capions publikum før 1722 sier et samtidig dokument at “de fleste ere af Borgerstanden”, men det er også dokumentert at adelige og høye embetsmenn kom på forestillingene.
Det var altså et begynnende borgerlig teaterliv i byen da Holberg utga Peder Paars samlet i 1720 og 4re Skiemte-Digte i 1722. I innledningene til begge verk, og i satirediktet Critique over Peder Paars, viser Holberg interesse for komediediktning. Han nevner Molière flere ganger som et forbilde.
I mars 1721 krevde militæret “Gjethuset” tilbake til egne formål, og i mai fikk Capion etter søknad til kongen enerett på all slags scenisk underholdning i byen. Det var da han satte i gang byggingen av et helt nytt hus for forlystelser i Lille Grønnegade. Nå må han ha siktet mot et publikum av også høyere samfunnsklasser. Forbindelser til hoffet og teatertruppen der hadde han fra før av. Fra januar til faste 1722 inviterte Capion til bevertning, dans, maskerader og spill i byens nye forlystelseshus. Samtidig ble den franske truppen oppsagt ved hoffet til fordel for et opera-ensemble. I stedet kunne publikum se dem spille komedier på fransk hos Capion i Lille Grønnegade.
Ved hoffet og i embetsaristokratiet så man nå antakelig muligheten for å overføre teatertradisjonen til byen samtidig som man fikk opera ved hoffet. Det gjaldt å få byens borgere til å betale for teateret med billettinntekter. Publikumsgrunnlaget var bredere hvis man spilte på dansk. Dessuten ville København kunne få sin “Comédie-Française” etter parisisk mønster. Lederen for den oppsagte franske truppen, René Montaigu (1661-1737), fikk beskyttelse mot sine kreditorer og en årlig pensjon på 200 riksdaler for lang og tro tjeneste. Den 1. juli 1722 søkte Montaigu om et kongelig privilegium til å forestille komedier på dansk. Skuespillernes prologer, supplikker, gratulasjonsdikt, osv. fra åpningen av teateret og tiden som fulgte, røper hvem som kan ha vært Montaigus støttespillere: Storkansler Ulrik Adolf Holstein, som også var universitetets høyeste myndighet, og innenriksminister Frederik Rostgaard, var begge gift med dronning Anna Sophies halvsøstre og førte på denne tiden an i en krets med sterk fransk-orientert litteratur- og teaterinteresse.
Da Montaigu fikk privilegiet på skuespill på dansk den 14. august 1722, fulgte det med både en kulturpolitisk begrunnelse og noen subsidier. Samtidig må det ha foregått et hektisk arbeid for å skaffe skuespilltekster på dansk. Lavere embetsmenn i statsadministrasjonen ble satt til å oversette fra fransk. Holberg leverte sine fem første komedietekster. I følge Første Levnetsbrev (1728, s. 133, latin, dansk) skrev han dem på oppfordring fra “venner og visse højtstaaende mænd”. “Med henblik paa karakteren af Peder Paars og af de efterfølgende satirer formodede man, at jeg maatte kunne skrive morsomme komedier.” Enkelte forskere har likevel ment at Holberg begynte å skrive komedier litt tidligere på eget initiativ.4
Teateret kunne uansett ikke starte uten et repertoar som også var innstudert av skuespillere. Montaigu må ha samlet sin nye trupp den samme sommeren. Han var vant med profesjonelle skuespillere med årelang spesialisering i rollefag, slik at innstuderingen var enkel, men de fleste av hans folk var reist tilbake til Paris. Hans nye danske trupp kom derfor til å bestå av et flertall amatører. Den hadde tre kvinnelige og syv mannlige skuespillere. Den eneste som hadde spilt i hofftruppen, var Marie Montaigu, trupplederens kone, men det var også to andre «franske» medlemmer, Frederik Pilloy, som var danskfødt sønn av en fransk danser i hofftruppen, og Helene Coffre, som var hans tante og en slektning av Madame Montaigu. Maren Lerche (den første Nille) var en fattig aleneforsørgende syerske som hadde vært gift med en dranker som gjorde skrivearbeid for teateret. De seks andre i truppen var studenter ved Københavns universitet: Johannes Ulsøe, Henrich Wegner, Magnus Schou, Johan Gram, Peder Hald og Jens Høberg. Da universitetet året etter forbød studentene å delta, valgte Gram og Hald å forlate teateret. De ble erstattet av to andre studenter, Hans Lindorph og Andreas Rammel.
René Montaigu var sønn av den franske dramatikeren Jean Magnon, som hadde fått skuespillene sine oppført av Molières trupp i Paris. Med sin bakgrunn i tradisjonen etter Molière var Montaigu kommet til København allerede i 1686 for å være medlem av Christian den femtes hofftrupp. Sammenhengende siden 1701 hadde han ledet Frederik den fjerdes hofftrupp. Denne erfarne teatermannen i fransk tradisjon fikk Holberg i oppgave å skrive komedier for og samarbeide med.
Oppgaven var mangedelt og motsetningsfull. Dette kan illustreres med noen sitater fra Just Justesens Betenkning over Comoedier, innledningen til Holbergs første komediebind, som utkom våren 1723, et halvt år etter debuten. Vi kan sammenholde disse sitatene med det vi ellers vet om teaterets innretning og publikum:
Den aller viktigste del av oppgaven var å more publikum. Teateret var en del av et forlystelseshus. Man forventet fest og latter for pengene. Uten “Festivitas, Gayete og Kunst at komme Folk til at lee” var komediene dømt til å mislykkes. Dette fikk Holberg selv av og til erfaring med fra første stund. “At menge Galskab i Comoedier, er derfor ligesaa fornøden, som at smørre Hiulene paa Vognen og at bruge Dricke til sin Mad; thi uden det første kand det sidste icke fordøyes”. Morskap i komediene var også nødvendig av økonomiske grunner. Om de første forestillingene med Den politiske Kandestøber skriver Holberg: “Comoedien er ellers icke mindre lystig end moralsk; thi den har holdet Tilskuerne i Latter fra Begyndelsen til Enden, og derfor af alle er spilled med størst Profit for de Vedkommende.”
Men det kongelig privilegerte teateret skulle bidra til “baade Lyst og Gavn”, som det heter innenriksminister Frederik Rostgaards prolog til åpningen den 23. september 1722.5 Dessuten var det tradisjon, ikke minst i den latinske skolekomedien, for at det fulgte moral med morskapen. Det nye teateret skulle i seg selv danne sitt nye publikum: “Mand maa mage det saa, at vore Tilskuere ved sindrige og moralske Skuespill faar den rette Smag, og saa lidt som mueligt forrestille lystige Eventyr, hvorudi ingen Lærdom er.” Som i Peder Paars (1719-20) foretrakk komediedikteren dessuten å gjøre tematikken aktuell for danske forhold, “hvorfore den Spanske Bonde, der kommer og taler Sellandsk udi Festin de Pierre behager mig icke nær saa meget, som Jeppe paa Bierget”.6 “Og naar heele Comoedien skal være Dansk, saa maa icke alleene Scena og Navnene, men og Charactererne være Danske.”
En ytterligere utfordring for Holberg var at morskap, lærdom, gjenkjennelighet og aktualitet skulle kombineres overfor et heterogent publikum med forskjellig smak og forutsetninger. I teateret ble publikum plassert etter stand og betalingsevne. De billigste plassene var på galleriet bakerst i salen. Der satt og stod tjenerskap, håndverkssvenner, soldater og lavborgerskap. For dem var det som foregikk på scenen knapt hørbart. Det var nok å se likevel, for i motsetning til oppføringer av Holberg i dag, men i pakt med den tradisjonen som Montaigu kjente fra Paris, ble det lagt stor vekt på prangende utstyr, danse- og musikkinnslag, “Machiner, Præsentationer, Masqverader og andet deslige, som locker fleere Tilskuere end Comoedien i sig selv”.
Københavns middelklasse opptok den største delen av teateret på de nest billigste plassene, ståplassene i parterret. Borgerskapet, embetsstanden og de militære hadde økt i antall og betydning med framveksten av den ennå unge eneveldestaten, som sentraliserte handelen og statsadministrasjonen til hovedstaden og profesjonaliserte begge deler. En ny type bykultur kunne dermed danne seg i feltet mellom hoffets, de lærdes og folkets tradisjonelt atskilte kultursfærer. Dette nye middelklassepublikum var Holberg med på å danne, ikke bare gjennom sine komedier, men også gjennom den øvrige diktningen, essayene og faglitteraturen. Middelklassen var ikke bare Holbergs primære komediepublikum, det er også middelklassen han mest skildrer i komediene sine.
På teaterets dyreste plasser, i losjene, satt rike handelsborgere og høye embetsmenn, av og til også representanter fra hoffet. De utgjorde en liten gruppe, men hadde økonomisk betydning fordi de trakk annet publikum når de var der. For Holberg kunne de også ha betydning som smaksdommere. De hadde lest den samme litteraturen som ham og vært i de samme europeiske byene på sine dannelsesreiser.
I Betenkningen i 1723 skriver Holberg at han i sine første fem komedier:
intet har givet for Øynene, men alleene for Ørene, og icke forderved Comoedierne ved selsomme Præsentationer, for at behage Galleriet, eller sæt dem for meget paa Skruer, for alleene at behage Logerne. De Comoedier ere i mine Tankker de beste, som behage alle.
Vi ser likevel i de komediene han senere fikk oppført at språket, stilen, komikken og effektene kan skifte veldig fra den ene komedien til den neste, også fra scene til scene innenfor den enkelte komedie. Både komediedikteren og teateret skulle behage ulike typer publikum.
Enda en utfordring for komediedikteren må nevnes, teaterets spinkle publikumsgrunnlag. København hadde kun 70,000 innbyggere. Teateret hadde 500 plasser som skulle fylles hver mandag, onsdag og fredag. Som oftest kunne et stykke oppføres bare en eller to ganger før alle interesserte hadde sett det. I 1724 noterte Holberg en rekord for seg selv da Mascarade ble oppført hele tre ganger. Det gikk gjerne et år eller to før et stykke kunne settes opp på nytt. Dermed var det hele tiden behov for å utvide repertoaret. Dette er noe av bakgrunnen for Holbergs imponerende poetiske raptus med 26 komedier i løpet av seks år. Han hadde hastverk. Dette var helt vanlig blant europeiske teaterdiktere på Holbergs tid. Han var ikke den mest produktive av dem.
Det spinkle publikumsgrunnlaget forklarer også delvis hvorfor teateret i Lille Grønnegade ganske snart gikk med underskudd og på kreditt og måtte stenge i flere perioder inntil det var helt slutt i 1728.
Dermed har vi beskrevet den mangfoldige oppgaven som Holberg stod overfor som komediedikter. Til sist tar vi med Holbergs oppskrift i fire punkter på hvordan oppgaven best kunne løses. “Der udfodres af en Comoedie-Skriver,
1. at hand er Philosophus, og har nøje udstuderet det som kaldes Ridiculum udi det Menniskelige Kiøn
2. at hand har det Pund, at igiennemhegle Lyder saaledes, at hand diverterer tillige
3. at hand i sin Imagination kand forrestille sig hvad Virkning den vil have paa et Theatro; thi undertiden kand den Comoedie som er lystigst at læse, allerminst behage paa Skue-Pladsen; thi ved Klygter og artige Indfald kand fattes det, som icke kand vel beskrives, men er noget som giør et Theatrum levende
4. at hand af gode Comoediers Læsning har faat alle de Regler i Hovedet, som derved bør i agt tages
2. at hand har det Pund, at igiennemhegle Lyder saaledes, at hand diverterer tillige
3. at hand i sin Imagination kand forrestille sig hvad Virkning den vil have paa et Theatro; thi undertiden kand den Comoedie som er lystigst at læse, allerminst behage paa Skue-Pladsen; thi ved Klygter og artige Indfald kand fattes det, som icke kand vel beskrives, men er noget som giør et Theatrum levende
4. at hand af gode Comoediers Læsning har faat alle de Regler i Hovedet, som derved bør i agt tages
Punkt 1 og 2, morskap og moral, har vi forklart ovenfor. Punkt 3 er en påminnelse om at Holbergs komedier primært er teater, sekundært litteratur. Komediene er skrevet som et partitur – for å oppføres. Vi ville ikke ha opplevd dem som godt teater i dag hvis ikke Holberg hadde kunnet kunsten å skape nettopp “det, som icke kan vel beskrives”.
Punkt 4 minner oss om at Holberg ikke bare skrev på grunnlag av, men også skrev seg inn i, den klassiske komedietradisjonen.
Den klassiske komedietradisjonen
I fire av de fem komediene som Holberg debuterte med høsten 1722, har han gjort til dels store endringer i senere utgaver. Med de fleste av disse endringene fikk komediene bedre enhet i tid, sted og handling. Muligens har Montaigu bedt ham om det. I Holbergs annenutgave av første komediebind fra 1724 heter det på tittelbladet at utgaven er “merkelig forbedret og saaledes indrettet som Comoedierne nu forestilles”.7
Den franske klassisismens krav til enhet i tid, sted og handling hadde sammenheng med idealet om vraisemblance, at det som ble forestilt på scenen skulle virke sannsynlig for publikum. Holberg hadde selvfølgelig lest den franske klassisismens mest innflytelsesrike verk i denne sammenhengen, L’Art poétique (1674) av Nicolas Boileau. Han hadde også lest det antikke forbildet, Ars poetica av Horats. Holberg diskuterer Boileau og siterer Horats i Just Justesens Betenkning over Comoedier i første komediebind. Men som vi har sett ovenfor, lærte han komedieskrivning av andres komedier, ikke av estetiske retningslinjer. Dessuten fulgte han ikke “reglene” for enhver pris. Den ene av de fem første komediene som mest kunne trenge en revisjon fra et klassisistisk synspunkt, Jeppe paa Bierget, er akkurat den han aldri reviderte. I Epistel 66 (1748, s. 348) begrunner han hvorfor: “En god Comoedie-Skriver maa ikke giøre sig til saadan en Slave af Regler, at han derved forkaster en prægtig Historie og den beqvemmeste Materie til et Skuespill.”
I de fleste av sine teaterstykker fulgte heller ikke Molière (1622-1673) en klassisistisk estetikk. På samme mangfoldige måte som Holberg skrev han seg inn i det som vi med et bredere begrep kan kalle den klassiske komedietradisjonen. Med dette begrepet betegner jeg en kjede av påvirkninger i europeisk komedieskrivning som starter med den greske antikkens komedie, fortsetter som romersk komedie, traderes videre på latin i middelalderen og blir folkespråklig i renessansen – med italiensk, spansk, fransk og engelsk som de viktigste språkene. Så utvikler og brer tradisjonen seg videre til stadig flere land og språk inntil siste halvdel av 1700-tallet, da komedien og tragedien som to atskilte genrer omformes og forenes til det borgerlige drama. Allerede på de tre første sidene i Just Justesens Betenkning over Comoedier nevner Holberg de fire dikterne i denne tradisjonen som var viktigst etter hans oppfatning: Aristofanes, Plautus, Terents og Molière.
Holberg brukte ikke bare blanke ark da han skrev sine komedier. I likhet med vår tids akademikere hadde han åpne bøker liggende framme på skrivebordet mens han skrev. I likhet med sin egen tids akademikere var han blitt kjent med de romerske komediene av Plautus (254-184 f.Kr.) og Terents (195-159 f.Kr.) allerede i latinskolen. Nå tok han dem fram igjen, særlig Plautus. Hvis han samtidig tok fram Molière, kunne han se at også Molière hadde hatt Plautus framme på sitt skrivebord. I likhet med alle diktere i tradisjonen før ham, skrev Holberg sine komedier på grunnlag av og i dialog med andres tekster, delvis for å hente inspirasjon og for å lære gjennom etterligning, av og til også for å låne, men oftest for å omarbeide til egne formål. “Der skrives nu saa mange Comoedier i Verden, og ingen skriver om en Stundesløs”, er Pernilles åpningsreplikk i Den Stundesløse. Deretter fortsetter komedien med en intrige som Holberg helt tydelig har lånt fra Molières Le Malade imaginaire (Den innbilt syke). Nytt tema, samme handling. Slik hadde Molière selv arbeidet. Gjennom ham fikk Holberg impulser også fra italiensk og spansk komedie.
Holberg-forskningens kildestudier har vist at de litterære innflytelsene ikke bare varierer mellom de enkelte komedier. De kan også variere fra akt til akt eller scene til scene. Av og til går Holberg langt utenfor den klassiske komedietradisjonen for å hente stoff. Det mest kjente eksempelet er Jeppe paa Bierget, hvor hovedhandlingen er hentet fra den tyske barokkdikteren Jakob Bidermanns latinske roman Utopia (1640). Men ellers viser forskningen at det særlig er fra tre steder i den klassiske komedietradisjonen Holberg henter lån og forbilder. To av dem er nevnt, romersk komedie og Moliére. Det tredje stedet er det italienske teateret i Paris, som eksisterte som en parallell til Molières teater. De to teatrene hadde gjensidig innflytelse på hverandre. Det er påvist enkelte lån hos Holberg fra to skuespillsamlinger fra det italienske teateret, Evaristo Gherardis Le Théâtre Italien (fra 1683, men med en utvidet femte utgave i 1721) og Luigi Riccobonis Le Nouveau Théâtre Italien (1718). Men også selve komedieformen i den italienske tradisjonen fra renessansens maskekomedie, commedia dell’arte, synes også å ha påvirket Holberg, for eksempel ved at han har faste typer i sitt persongalleri og at han åpner for improviserte scener og elegant, fysisk komikk (lazzi). Holberg så italiensk komedie da han besøkte Roma i 1716. Da han ti år senere reiste til Paris i 1725-26 og gjorde et mislykket forsøk på å få to av sine komedier oppført der, prøvde han seg hos Riccoboni ved det italienske teateret, ikke ved Comédie-Française.
Den klassiske komedietradisjonen ga Holberg en grunnstruktur som vi finner igjen i 20 av de 32 komediene. Handlingen og konflikten består i at en kjærlighet mellom to unge møter en hindring som overvinnes til slutt. Overvinnelsen skjer oftest ved at tjenerfigurer intrigerer på vegne av de unges kjærlighetsønske. Vi kan skille mellom fire varianter, alt etter hva hindringen – og dermed som oftest tematikken – består i.
Hindringen kan skapes av misforståelser eller forviklinger. Dette er tilfellet i tre komedier som samtidig har forlovelseskonflikter: Mascarade, Kilde-Reysen og Henrich og Pernille. Denne varianten vil som oftest kunne kalles intrigekomedier. Satiren i slike komedier er gjerne mild, hvis den overhodet er der.
Hindringen kan også skapes av en eller flere komediefigurer. Disse vil da bli utsatt for den komiske belysning. Ofte vil dette legge grunnlaget for karakterkomedier, og det vil være en forbindelse mellom karakter og tematikk. Vi kan skille mellom tre varianter alt etter hvilken rolle den komiske karakteren har i forlovelseskonflikten:
1. En eller flere foreldreparter står i veien for at de unge får hverandre. Dette er tilfellet i Den politiske Kandstøber, Den Stundesløse, Den honette Ambition, Republiquen og Don Ranudo de Colibrados. Her møter vi komiske karakterer som er forblindet av sine griller, men de får den rette innsikt og integreres ved avslutningen (med unntak av Don Ranudo).
2. En av de unge stiller seg selv i veien for at de unge får hverandre. Dette er tilfellet i Erasmus Montanus, Uden Hoved og Hale og De Usynlige. Den forvandlede Brudgom har samme konstellasjon, bortsett fra at det her gjelder å unngå bryllupet. Den Vægelsindede har også samme konstellasjon, men her integreres ikke hovedpersonen, derimot to bipersoner som selv er i en forlovelseskonflikt. Ellers er hovedregelen at hovedpersonen integreres.
3. En eller flere rivaler stiller seg i veien for bryllupet. Dette er tilfellet i Jean de France, Mester Gert Westphaler, Jacob von Tyboe, Diderich Menschen-Skræk, Pernilles korte Frøiken-Stand, Det lykkelige Skibbrud og Philosophus udi egen Indbildning. Med unntak av sistnevnte, integreres ikke hovedpersonen i disse komediene. Tilbake står en biperson, ofte med navnet Leander, som rettmessig beiler. I Jacob von Tyboe blir han kvitt ikke bare én, men to rivaler.
2. En av de unge stiller seg selv i veien for at de unge får hverandre. Dette er tilfellet i Erasmus Montanus, Uden Hoved og Hale og De Usynlige. Den forvandlede Brudgom har samme konstellasjon, bortsett fra at det her gjelder å unngå bryllupet. Den Vægelsindede har også samme konstellasjon, men her integreres ikke hovedpersonen, derimot to bipersoner som selv er i en forlovelseskonflikt. Ellers er hovedregelen at hovedpersonen integreres.
3. En eller flere rivaler stiller seg i veien for bryllupet. Dette er tilfellet i Jean de France, Mester Gert Westphaler, Jacob von Tyboe, Diderich Menschen-Skræk, Pernilles korte Frøiken-Stand, Det lykkelige Skibbrud og Philosophus udi egen Indbildning. Med unntak av sistnevnte, integreres ikke hovedpersonen i disse komediene. Tilbake står en biperson, ofte med navnet Leander, som rettmessig beiler. I Jacob von Tyboe blir han kvitt ikke bare én, men to rivaler.
Men disse komediene handler selvfølgelig ikke primært om forlovelseskonflikter. Ved hjelp av den konvensjonelle grunnstrukturen kan konflikten og tematikken bearbeides på en spesiell måte i klassiske komedier. Det skjer gjennom tre faser. I den første fasen eksponeres konflikten og tematikken fram til det hele virker uløselig og fastlåst. Deretter kommer en midtfase som minner om et karneval hvor makten midlertidig er snudd på hodet og vanlige normer ikke gjelder. De unges kjærlighetsønske blir ofte representert av tjenere som tar styringen, slik kroppen tar styringen når lysten ikke hindres av tvang. Tjenerne er fleksible, snarrådige, våkne og raske. De er eiron, handlekraftige ironiske gjøglere, versus alazon, forblindet maktfullhet. Tjenerne er amoralske, men komedien og latteren er på deres side likevel. De narrer hvem de vil, de uttaler seg like fritt som narrer gjør, og de latterliggjør og ufarliggjør den narraktige inntil de har vunnet. Midtfasen er alltid vellykket. I siste fase løses konflikten ved at de unge får hverandre. Hindringen overvinnes og en ny harmoni inntrer, som oftest ved at det oppstår ny innsikt, men av og til også, som vi har sett, ved at den gamle maktens representant blir forvist eller mister sin innflytelse.
Grunnstrukturen er mer enn to tusen år gammel. Den ble etablert i hellenistisk tid i den såkalte nye greske komedien, som kom etter Aristofanes, og som romerne bygget på. Forskningen antar at grunnstrukturen gjenspeiler eldre ritualer og årsfester hvor man feiret grøde og fruktbarhet, overgangsritualer for ungdom eller symbolske maktskifter.8 I parallellen til karnevalet, som har et lignende opphav, kan man se grunnstrukturens særlige styrker og begrensninger som grunnlag for komisk og satirisk teater. Forutsetningen for karnevalets midlertidige løssluppenhet og lek med omvendte maktforhold er at samfunnsordenen vender tilbake uforandret når karnevalet tar slutt. Både karnevalet og den klassiske komediens grunnstruktur handler om symbolsk forvandling og omvendte maktforhold, men begge er oppstått i samfunn som ikke skulle forandres i virkeligheten. Det kan være noe av grunnen til at de ble skapt.
Vi ser uansett at den klassiske komedien alltid ender konvensjonelt med en harmonisk løsning. Den etterlater ikke problemer, den spør ikke etter forandringer. Dermed kan den desto friere behandle problemene, særlig i midtfasen. Gjennom det meste av den klassiske komediens historie har denne tilsynelatende konservative egenskapen ved grunnstrukturen vært viktig. Slik kunne man ta opp problemer i teateret som ikke kunne diskuteres i offentligheten. Gjennom 16- og 1700-tallet var teatret og den klassiske komedietradisjonen en erstatning for en politisk offentlighet og en seismograf for kommende samfunnsforandringer. Forutsetningen var at komediene fra første stund kommuniserte at dette er kun fiksjon og gjøglespill. Den klassiske komedietradisjonen hadde ingen “fjerde vegg” som gjorde publikum til passive iakttakere av en forestilt virkelighet. Tvert imot fortalte komediene hele tiden publikum at “dette er kun komedie” gjennom direkte henvendelser, fiksjonslek og metakommentarer.
Oppføringer og utgaver på Holbergs tid
Holberg skrev i alt 32 komedier. De første 26 ble til før teateret i Lille Grønnegade stengte i 1728. Tyve år senere skrev han seks nye komedier til det gjenetablerte teateret på Kongens Nytorv. Holberg besørget selv trykte utgaver av dem alle. Til sammen ble det syv bind:9
1. I 1723 utkom første bind av Comoedier Sammenskrevne for Den nye oprettede Danske Skue-Plads. Bindet inneholder fem komedier: Den politiske Kandstøber, Den Vægelsindede, Jean de France, Jeppe paa Bierget og Mester Gert Westphaler. I 1724 utkom en revidert utgave av samme bind.
2. I 1724 utkom annet bind av Comoedier Sammenskrevne for Den nye oprettede Danske Skue-Plads. Bindet inneholder fem komedier: Den 11. Junii, Barselstuen, Det Arabiske Pulver, Juele-Stue og Mascarade (1724)
3. I 1725 utkom tredje bind av Comoedier Sammenskrevne for Den nye oprettede Danske Skue-Plads. Bindet inneholder fem komedier: Jacob von Tyboe, Ulysses von Ithacia, Kilde-Reysen, Melampe og Uden Hoved og Hale.
4. I 1731, gjenopptrykt i 1742, utkom Den Danske Skue-Plads i fem bind. Innholdet i de tre første bindene er det samme som i 1723-25, men Den Vægelsindede er omarbeidet og andre komedier har mindre endringer. Fjerde bind inneholder fem komedier: Henrick og Pernille, Diderich Menschen-Skræk, Hexerie eller Blind Allarm, Dend Pandtsatte Bonde-Dreng og Det Lykkelige Skibbrud.
5. Femte bind av Den Danske Skue-Plads fra 1731 inneholder fem komedier: Erasmus Montanus, Pernilles korte Frøiken-Stand, De u-synlige, Den Stundesløse og Den Honnette Ambition.
6. I 1753 utkom sjette bind av Den Danske Skue-Plads. Bindet inneholder fire komedier: Plutus, Huus-Spøgelse eller Abracadabra, Den Forvandlede Brudgom og Don Ranudo de Colibrados.
7. I 1754 utkom syvende bind av Den Danske Skue-Plads. Bindet inneholder tre komedier: Philosophus udi egen Indbilding, Republiqven eller Det gemeene Beste og Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land. Dessuten inneholder bindet operalibrettoen Artaxerxes (1729) av Metastasio i Holbergs bearbeiding for teateret på Kongens Nytorv.
2. I 1724 utkom annet bind av Comoedier Sammenskrevne for Den nye oprettede Danske Skue-Plads. Bindet inneholder fem komedier: Den 11. Junii, Barselstuen, Det Arabiske Pulver, Juele-Stue og Mascarade (1724)
3. I 1725 utkom tredje bind av Comoedier Sammenskrevne for Den nye oprettede Danske Skue-Plads. Bindet inneholder fem komedier: Jacob von Tyboe, Ulysses von Ithacia, Kilde-Reysen, Melampe og Uden Hoved og Hale.
4. I 1731, gjenopptrykt i 1742, utkom Den Danske Skue-Plads i fem bind. Innholdet i de tre første bindene er det samme som i 1723-25, men Den Vægelsindede er omarbeidet og andre komedier har mindre endringer. Fjerde bind inneholder fem komedier: Henrick og Pernille, Diderich Menschen-Skræk, Hexerie eller Blind Allarm, Dend Pandtsatte Bonde-Dreng og Det Lykkelige Skibbrud.
5. Femte bind av Den Danske Skue-Plads fra 1731 inneholder fem komedier: Erasmus Montanus, Pernilles korte Frøiken-Stand, De u-synlige, Den Stundesløse og Den Honnette Ambition.
6. I 1753 utkom sjette bind av Den Danske Skue-Plads. Bindet inneholder fire komedier: Plutus, Huus-Spøgelse eller Abracadabra, Den Forvandlede Brudgom og Don Ranudo de Colibrados.
7. I 1754 utkom syvende bind av Den Danske Skue-Plads. Bindet inneholder tre komedier: Philosophus udi egen Indbilding, Republiqven eller Det gemeene Beste og Sganarels Reyse til Det Philosophiske Land. Dessuten inneholder bindet operalibrettoen Artaxerxes (1729) av Metastasio i Holbergs bearbeiding for teateret på Kongens Nytorv.
En av komediene i sjette bind, Don Ranudo de Colibrados, som var skrevet allerede i 1723, utkom separat i 1745. To leilighetsstykker som Holberg skrev for scenen, men ikke regnet blant komediene, utkom også separat: Nye-Aars Prologus til en Comoedie, som ble fremført 1723, utkom samme år uten forfatternavn. Den Danske Comoedies Ligbegængelse, som var oppført i februar 1727 da teateret nok en gang måtte stenge, utkom 1746.
Før vi går videre til oppføringer av komediene, skal vi kort nevne trykte oversettelser som ble utgitt i Holbergs levetid. I Sverige utkom oversettelser av Den politiske Kandstøber (Paullis reviderte versjon) i 1729, Jeppe paa Bierget i 1735, Den Vægelsindede i 1736, Mester Gert Westphaler i 1737, Jean de France i 1744 og Don Ranudo de Colibrados i 1745. Fra 1741 og framover utkom samtlige komedier i tysk oversettelse. I 1747 utkom seks komedier i nederlandsk oversettelse på grunnlag av de tyske: Det arabiske Pulver, Don Ranudo de Colibrados, Det lykkelige Skibbrud, Den Stundesløse, Pernilles kort Frøkenstand og Mascarade. I 1746 utkom fire komedier på fransk i København under Holbergs medvirkning: Den Vægelsindede, Henrik og Pernille, Den politiske Kandestøber og Mascarade.
I utgangspunktet fulgte Holberg datidens regel om at komediene først kunne utgis etter at de var oppført ved det teateret de var skrevet for. Flere ganger hendte det at teateret inntil videre lot være å oppføre en komedie som var ferdig fra Holbergs hånd. Derfor ble komediene ikke utgitt i samme rekkefølge som han skrev dem. Da teateret i Lille Grønnegade opphørte i 1728, var dessuten seks av komediene ennå ikke oppført. I tabellen nedenfor har vi rekonstruert rekkefølgen som komediene ble til i ved å dele dem inn i fem puljer. Tanken er at det da er lettere å se den utviklingen og erfaringen som Holberg fikk som komediedikter.
Til hjelp for å etablere rekkefølgen, men også for å gi noen holdepunkter for vurderingen av hvilke komedier som lyktes i teateret, inneholder tabellen statistikk over kjente oppføringer i Lille Grønnegade. Til en viss grad er denne statistikken basert på Holbergs egne skrifter. Som eksempel omtaler han to forestillinger høsten 1722 for hver av de fem første komediene i Just Justesens Betenkning over Comoedier. I Den Danske Comoedies Ligbegængelse fra 1727 omtales Jeppe paa Bierget som nylig oppført, og i Første Levnetsbrev (1728, s. 143, latin, dansk) nevner Holberg de fem komediene som var oppført ved teateret foruten de femten allerede trykte komediene.
Det viktigste grunnlaget for statistikken er likevel andre historiske kilder som er bevart – teaterplakater, avisnotiser og dagboksnotater – som gir mulighet for å datere en del av forestillingene. Eiler Nystrøm (1918, s. 124-130) gir en samlet oversikt over 67 forestillinger ved teateret som kan dokumenteres med dato. Nær halvparten er forestillinger med Holberg på programmet. Nystrøm regner med at dokumentasjonen dekker omtrent en femtedel av alle forestillinger som ble gitt ved teateret. Han går ut fra de tre faste spilledagene ved teateret - mandag, onsdag og fredag – innenfor tre årlige sesonger: “sommerspill” fra mai til midt på sommeren, “vinterforestillinger” fra september til jul og “fastelavnsspil” fra nyttår til faste, og kommer til at det må ha vært ca. 80 forestillinger i året - eller 300 til sammen, når man tar i betraktning at teateret var stengt ett år fra februar 1725 til februar 1726.
Selv om de 67 daterte forestillingene bør regnes som et tilfeldig utvalg, gir de likevel et interessant bilde. Bare for tre av de tyve komediene som vi vet Holberg fikk oppført, mangler det opplysninger om forestillinger i de øvrige historiske kildene: Den Vægelsindede, Jeppe paa Bierget og Uden Hoved og Hale. Holberg skrev selv i Første Levnetsbrev (1728, s. 135 og 142) om Den Vægelsindede og Uden Hoved og Hale at de ikke gjorde særlig lykke. Motsatt gjelder, som vi etterhvert skal se, at gjenoppføringer kan dokumenteres for nettopp de komediene som Holberg selv forteller ble populære hos publikum. Kun for Jeppe paa Bierget er materialet motstridende. På den ene siden har vi Just Justesens Betenkning over Comodier med Holbergs dobbelte uttrykk for denne komediens suksess ved annen gangs forestilling høsten 1722: “alle Folk til Fornøjelse” og “alle slags Tilskuere til idelig Latter”. Det er vanskelig å tro at komedien ikke var noen publikumssuksess, også når man iakttar hvilken folkelig popularitet den fikk utenfor København allerede i Holbergs levetid (se Indledning til Jeppe paa Bierget). Men muligens var den ute av repertoaret fram til 1727 fordi Holberg ikke ville omarbeide den (med den begrunnelsen som vi har sitert ovenfor fra Epistel 66, se også Sivertsen, 2005).
Oversikt over de første forestillingene med Holbergs komedier i København
Utgitt (Bind: År) |
Kjente oppføringer i Lille Grønnegade |
Senere premiere |
|||||||
|
|||||||||
Første pulje “Debut” |
Skrevet før åpningen sept. 1722 |
||||||||
I: 1723 |
|
||||||||
I: 1723 |
|
||||||||
I: 1723 |
|
||||||||
I: 1723 |
|
||||||||
I: 1723 |
|
||||||||
Andre pulje “For skrivebordet” |
Skrevet fram til våren 1723 |
||||||||
III: 1725 |
|
||||||||
V: 1731 |
|
||||||||
V: 1731 |
Hamburg 1742 |
||||||||
1745 |
Stockholm 1745 |
||||||||
III: 1725 |
|
||||||||
III: 1725 |
|
||||||||
III: 1725 |
|
||||||||
IV: 1731 |
Stockholm 1748 |
||||||||
Tredje pulje “For teaterets behov” |
Skrevet fram til høsten 1724 |
||||||||
II: 1724 |
|
||||||||
II: 1724 |
|
||||||||
II: 1724 |
|
||||||||
IV: 1731 |
|
||||||||
II: 1724 |
|
||||||||
II: 1724 |
|
||||||||
III: 1725 |
|
||||||||
IV: 1731 |
|
||||||||
IV: 1731 |
|
||||||||
IV: 1731 |
København 1754 |
||||||||
Fjerde pulje “Nytt forsøk” |
Skrevet etter Paris 1726 |
||||||||
V: 1731 |
København 1747 |
||||||||
V: 1731 |
|
København 1747 |
|||||||
V: 1731 |
København 1747 |
||||||||
Femte pulje “Comeback” |
Skrevet etter 1750 |
||||||||
VI: 1753 |
København 1751 |
||||||||
VI: 1753 |
København 1752 |
||||||||
VI: 1753 |
København 1882 |
||||||||
VII: 1754 |
København 1754 |
||||||||
VII: 1754 |
København 1754 |
||||||||
VII: 1754 |
København 1751 |
Den første av de fem puljene, som betegner vi Debut, har vi allerede omtalt flere ganger. Den omfatter de fem komediene som Holberg skrev før teateret åpnet og som ble oppført høsten 1722.
Andre pulje, som vi betegner For skrivebordet, omfatter åtte av de ti komediene som Holberg våren 1723, i Just Justesens Betenkning over Comoedier i første komediebind, navngir og sier “ligge færdige”. Antakelig trodde Holberg at disse snart ville bli oppført slik at han kunne utgi to nye bind. Men i annenutgaven av første bind i 1724 er listen utelatt fra Betenkningen, og i andre komediebind fra samme år er bare to av de ti kommet med. Som man kan se av tabellen, tok det tid før fem av de åtte komediene ble oppført i Lille Grønnegade, mens tre aldri ble oppført der. I stedet fikk de urpremierer i Hamburg og Stockholm, noe vi kommer tilbake til nedenfor.
Det kan se ut til at de åtte komediene ble valgt bort av teateret i første omgang, men at noen ble revurdert senere da behovet økte for å utvide repertoaret. Man kan merke seg at komediene i annen pulje stort sett er karakterkomedier i fem akter, akkurat som de fem i første pulje, mens komediene i tredje pulje stort sett ikke er det. Disse har mer varierende form og til dels mindre formater. Å skrive “en Comoedie af Characteer”, som det heter i Hans Mickelsens egen lille fortale til første komediebind 1723, var ikke bare Holbergs klare ambisjon i starten av komediediktningen. Holbergs øvrige innledninger til sin diktning i 1720, 1722 og 1723 viser også at han anså karakterkomediene som Molières beste stykker. Det kan tenkes at Holberg startet opp med et litt ensidig syn på hva det ville si å skrive som Molière. Som Anne E. Jensen (1972) har vist ved å behandle hele repertoaret i Lille Grønnegade samlet, ikke bare Holbergs komedier, skulle Montaigu levere teater i flere genrer, stilarter og formater – slik Molière selv hadde gjort i sitt teater.10
Men Holberg tilpasset seg raskt og lyktes godt med tredje pulje, som vi betegner For teaterets behov. Den sjette komedien han fikk oppført, Den ellevte Junii, var et bestillingsverk til terminsdagen, da det var mange tilreisende i byen. Dette er en intrigekomedie, men den kan også betegnes som en amoralsk farse. Også Barselstuen og de andre komediene som nå ble oppført, og som kunne utkomme i andre komediebind 1724, er intrigekomedier. Dessuten er også Mascarade, Juele-Stue og Kildereysen skrevet for teateret til bestemte anledninger.
Den tredje puljen kan tilordnes tiden fra våren 1723 til februar 1725, da teateret stengte i ett år etter økende økonomiske problemer. Tredje pulje er teaterdikterens solidariske innsats for å fylle salen med et bredt publikum. Det kom det mye godt og morsomt teater ut av. Mens teateret var stengt, reiste Holberg til Paris for andre og siste gang. Som fjerde pulje (“Nytt forsøk”) har jeg plassert tre komedier som Holberg sannsynligvis skrev sommeren 1726 etter hjemkomsten. Bare en av dem ble oppført. Som vi ellers ser av tabellen, ble flere andre komedier gjenoppført de to siste årene før det var helt slutt.
De seks komediene i den femte puljen kalles vanligvis for “alderdomskomediene”, men fordi de vitner om både engasjement og ny eksperimentering, betegner vi puljen som Comeback. Fem av de nye komediene ble oppført ved nye Den danske Skueplads på Kongens Nytorv fra 1751 og framover. Da var det allerede gått fire år siden det samme teateret begynte å gjenoppføre komediene hans fra 1720-årene. Holberg hadde dessuten vært involvert i etableringen i teateret og som rådgiver for repertoaret siden 1747. De siste seks komediene ser ut til å ha vært skrevet som en reaksjon på fire års erfaringer med det nye teateret. Disse erfaringene ga Holberg et engasjement som også kan leses ut av hans Epistler fra og med 1750. I flere av sine essays er han kraftig kritisk til at Københavns nye teaterliv foretrakk nyere komedier i den følsomme stilen framfor komedier i hans egen og Molières stil. Holberg bevitnet overgangen fra den klassiske komedietradisjonen til det borgerlige drama hvor høyborgerskapet kunne framstille seg selv positivt, og han likte det ikke. I et par av sine nye stykker eksperimenterte han i stedet med å fjerne den tradisjonelle kjærlighetsintrigen og lage allegorisk komedie etter mønster av Aristofanes. Holbergs siste seks komedier er, som de tidligere, skrevet for et bestemt teater, men også som en reaksjon på den dramahistoriske utviklingen som han erfarte ved det samme teateret like før han døde.
Ingen blir klassiker med det samme. Etter å ha vært ansett som avlegs gjennom et par generasjoner, ble Holberg en klassiker i 1822, da Det Kongelige Teater, godt forberedt av Knud Lyne Rahbek og Adam Oehlenschläger, feiret hundreåret for teateret i Lille Grønnegade ved å gjøre også teateret på Kongens Nytorv til Holbergs teater.
Til sist må vi ha med at det fantes teatre utenfor København, også på Christian den sjettes tid. København var uten teater, men det var komediene ikke. Erasmus Montanus fikk sin urpremiere ved Die deutsche Schaubühne i Hamburg i 1742. Don Ranudo de Colibrados fikk urpremiere ved Svenska Komedien i Stockholm i 1745. Det samme gjorde Hexerie eller Blind Allarm i 1748. Også en del av Holbergs øvrige komedier ble oppført ved de samme teatrene. Ellers har Carl Roos dokumentert at minst to tyske teatertrupper reiste rundt i Sverige og Norge med egne oversettelser av minst fire av Holbergs komedier: Den politiske Kandestøber, Jeppe paa Bierget, Barselstuen og De usynlige.11 Slik kom komediene blant annet til Holbergs fødeby Bergen i 1733.
Litteraturliste
Albjerg, Asger, Ludvig Holbergs poetiske maskerade, 1978.
Andersen, Jens Kr., Holbergs kilder? Studier I komediedigterens mulige litterære forudsætninger, 1993.
Billeskov Jansen, F.J., Danmarks Digtekunst, bd. 2, 1947.
Brix, Hans, Ludvig Holbergs Komedier, 1942.
Byström, Tryggve, Svenska komedien 1737-1754, 1981.
Christensen, Peter, Lys og mørke. Ludvig Holberg – en moderne klassiker, 1995.
Clausen, Jørgen Stender, Holberg og Le Nouveau Theatre Italien, 1970.
Ehrencron-Müller, H., Bibliografi over Holbergs Skrifter, II-II, 1934-35.
Frye, Northrop, Anatomy of Criticism, 1957.
Holm, Bent, Holberg på tværs. Fra forskning til forestilling, 2013.
Jensen, Anne E., Studier over europæisk teater i Danmark 1722-1770, 1968.
Jensen, Anne E., Teatret i Lille Grønnegade 1722-1728, 1972.
Kruuse, Jens, Holbergs Maske, 1964.
Kvam, Kela, m.fl., Holberg på scenen, 1984.
Leisner-Jensen, Mogens, Da Holberg blev poët, 1995.
Nielsen, Erik A., Holbergs komik, 1984 og 2008.
Nystrøm, Eiler, Den danske Komedies Oprindelse, 1918.
Rahbek, K.L., Om Ludvig Holberg som Lystspildigter og om hans Lystspil, I-III, 1815-17.
Roos, Carl, Det 18. Aarhundredes tyske Oversættelser af Holbergs Komedier, 1922.
Rossel, Sven Hakon, red., Ludvig Holberg: A European Writer, 1994.
Sandstrøm, Bjarne, “Komediens krop. En skitse til en historisk læsning af Erasmus Montanus”, i Peter Olivarius m.fl., red., Historien i dansk, 1978, s. 68-90.
Sivertsen, Gunnar, “Epistel 66 og Jeppe paa Bierget”, i Eivind Tjønneland (red.), Den mangfoldige Holberg, 2005, s. 129-145.
Skavlan, Olav, Holberg som Komedieforfatter, 1872.
Steinmetz, Horst, Die Komödie der Aufklärung, 1978.
Sypher, Wylie, “The Meanings of Comedy”, i Wylie Sypher, red., Comedy, 1956, s. 193-258.
