Indledning til Jeppe paa Bierget
ved Gunnar Sivertsen
Jeppe paa Bierget eller Den forvandlede Bonde er Ludvig Holbergs mest kjente og mest oppførte komedie. Hvert eneste år spilles den av minst ett teater et eller annet sted i Norden. Den er dessuten særlig populær som amatørteater. Komediens folkelige popularitet kan spores helt tilbake til Holbergs tid. Det pene publikum foretrakk i begynnelsen andre av Holbergs komedier, men siden første halvdel av 1800-tallet har den vært spilt i alle slags teatre for alle slags publikum. Danske og norske elever har lest komedien i egne skoleutgaver siden begynnelsen av 1900-tallet. I Danmark er komedien med i den nasjonale kanon.
Ingen av Holbergs komedier kan oppvise et så stort og produktivt tolkningsmangfold som Jeppe paa Bierget. Det viser skiftende tiders oppsetninger, teaterkritikk og skriftlige fortolkninger bakover i historien.1 Det ser man også når man sammenligner aktuelle oppsetninger og fortolkninger i samtiden.2 Antakelig er det sammenheng mellom at publikum gjerne vil se komedien, at scenekunstnere anser den som godt teater og at teksten har vist seg å være åpen for mange fortolkninger.
Utgaver og oppføringer i Holbergs levetid
Jeppe paa Bierget eller Den forvandlede Bonde er blant de fem første komediene som Holberg skrev for teateret i Lille Grønnegade og som han gjorde ferdige før teateret åpnet i september 1722. De fire andre var Den politiske Kandstøber, Den Vægelsindede, Jean de France og Mester Gert Westphaler. Alle ble oppført samme høst. Dermed kunne de utkomme våren 1723 i Holbergs første bind med Comoedier sammenskrevne for den nye oprettede Danske Skue-Plads. Da han sørget for nye, reviderte utgaver av bindet i 1724 og 1731, var Jeppe paa Bierget den eneste av de fem som han ikke hadde gjort endringer i. Utgaven fra 1731 ble gjenopprykt i 1742.
I 1735 utkom komedien separat i Stockholm i en oversettelse som tilskrives Magnus Lagerström. Tittelen var Jeppe Nilszon på Berget, eller Den förwandlade Bonden, Förestäld i en Comoedie på Danska Theatern och nu på Swänska öfversatt. Bare fra Holbergs levetid er det bevart ti utgaver av den svenske oversettelsen, deretter ytterligere 44 utgaver fra provinstrykkerier over hele Sverige fram til slutten av 1800-tallet. Komedien var antakelig Sveriges mest leste verdslige folkebok gjennom det første halvannet århundre.3
På tysk utkom komedien første gang i 1744 med tittelen Der Verwandlete Baur. Oversetteren var Johann Georg Laub. Han oversatte i alt atten av Holbergs komedier. De utkom i tre bind. Jeppe paa Bierget ble trykt i bind to, Zum zweiten male Sechs Lust-Spiele, København og Leipzig 1744.
Det meste av det vi vet om oppføringer av komedien i Lille Grønnegade står i Holbergs innledning til første komediebind, Just Justesens Betenkning over Comoedier. Her skriver han om de to første forestillingene høsten 1722:
Den blev spillet første gang meget ilde, formedelst en Forvirring som samme Aften reisede sig blant Acteurerne, men anden gang alle Folk til Fornøjelse, sær formedelst Personen Monsieur Gram, der agerer saa naturlig en Siellands Bonde.
Johan Gram var en av teaterets studentskuespillere. Han kom fra en bondegård på Sjælland og ble senere pedell ved universitetet. Vi kjenner ikke til at Gram spilte andre hovedroller i Lille Grønnegade. Omtrent samtidig med at første komediebind utkom og Johan Gram ble rost offentlig for sin skuespillerprestasjon i innledningen, måtte han forlate teateret fordi universitetet – med professor Holbergs tilslutning – forbød studentene å spille i Lille Grønnegade.4
Publikumsgrunnlaget i Lille Grønnegade var naturlig nok begrenset i en by med kun 70.000 innbyggere, hvorav de fleste ikke hadde råd til å gå i teateret. Det var vanlig at en oppsetning kun gikk med to forestillinger. Deretter kunne det gå flere måneder eller sesonger til en komedie ble gjenoppsatt med en eller to nye forestillinger. Det er bevart teaterplakater og avisnotiser fra teaterets korte levetid 1722-28 som viser dette mønsteret for mange av Holbergs komedier.5 Men vi mangler historiske kilder som viser at Jeppe paa Bierget ble gjenoppsatt. Den eneste indikasjonen er en replikk i Den danske Comoedies Liigbegiængelse fra februar 1727 som tyder på at komedien ble oppført på dette tidspunktet. Muligens lot teateret komedien ligge inntil da fordi man ønsket at Holberg skulle revidere den. I Epistel 66 forsvarer Holberg komedien i den “uregelrette” formen den opprinnelig ble skrevet.6
Mens teaterliv i København var forbudt inntil den pietistiske Christian den sjette døde i 1746, ble en rekke av Holbergs komedier oppført i oversettelse ved Svenska Comedien i Stockholm fra 1737 og ved Die Deutsche Schaubühne i Hamburg fra 1741. Men det finnes ikke spor etter oppføringer av Jeppe paa Bierget ved disse teatrene. Derimot ble komedien oppført av omreisende tyske komedianter på markedsplasser i samme periode. Det er bevart en teaterplakat som viser at man i Stockholm den 19. oktober 1733 oppførte Jeppe på Berget, eller Den Druckne Bonde, eljest kallad De onda Qwinnors Enwishet, så ock Männernas Tuckte-Schola. Fra en annen tysk trupp, som vi vet blant annet besøkte Bergen i 1733 og Christiania (Oslo) i 1736, er manuskriptet til deres egen oppsetning bevart: Der Verwandelte Baur. Comoedie, aus 5 Acten aus dem Dänischen ins Teutsche übergesetzt, nach dem Dänischen Original des H: Prof. Holbergs.7
I 1747 var Jeppe paa Bierget ikke blant de av Holbergs komedier som i første omgang ble oppført i København ved Den Danske Skueplads, forløperen til Det Kongelige Teater. I stedet ble komedien oppført med Marcus Hortulan i hovedrollen ved von Quotens konkurrerende dansk-tyske teater i Store Kongensgade. Den lange linjen med Jeppe-tolkninger på Kongens Nytorv, hvor hver hovedrolleinnehaver har lært opp den neste, begynte da Hortulan ble ansatt ved dette teateret i 1749.8 De tidligste sporene tyder på at det da ble tradisjon for å spille stykket på fastelavnsmandager med et mer folkelig publikum i salen.9
Komediens handling
Første akt: Festebonden Jeppe vekkes brutalt av sin kone Nille. Hun sender ham til torget for å kjøpe såpe og gir ham penger med på veien. Underveis velger han å gå innom Jacob Skoemager, som skjenker brennevin mot betaling. Jeppe drikker opp alle pengene og blir først glad og modig, deretter kraftig full og aggressiv. Han kastes på dør og ender sovende på en mødding (møkkahaug).
Før dette skjer, har vi av monologer og dialoger forstått at Jeppe ofte drikker, at gårdsdriften og familien lider under dette, og at Jeppe har vanskelig for å svare for avgiftene til kirken og herskapet. Vi får vite at Nille styrer husholdningen ved å tukte Jeppe med en pisk, “Mester Erich”, og at hun er utro med kirketjeneren (degnen) og dermed gjør Jeppe til narr for sine naboer. Ellers drives Jeppe hardt av ridefogden, godsforvalteren, når han gjør pliktarbeid på godset. Ved besøket hos Jacob kommer det fram at ridefogden er korrupt og forsyner seg av bøndenes avgifter til herskapet. Der får vi også vite at Jeppe og Jacob har utført verneplikt i landmilitsen som soldater i store nordiske krig (hvor Danmark-Norge var med 1709-20), og at Jacob var nær ved å bli hengt som desertør.
Mens Jeppe sover ut rusen på møddingen, kommer godseieren, baron Nilus, tilfeldig forbi med sitt følge for å se til kornveksten. De finner Jeppe og er ute av stand til å vekke ham. Baronen får lyst til å “spille en Comodie med ham”. Den ene av tjenerne, Erich Laqvei, får gehør for sitt forslag: De skal ta ham med til herregården, legge ham i en seng iført baronens klær, og innbille ham at han er baronen når han våkner. Deretter skal de drikke ham full så han sovner igjen, kle ham i egne klær og legge ham tilbake der de fant ham.
Annen akt: Jeppe våkner i baronens seng i full forvirring om hvor og hvem han er. Oppvartende tjenere kommer inn og forsøker å overbevise ham om at han er baronen. Dette lykkes ikke før to leger tilkalles. Ved hjelp av en rekke andre historier om innbildninger klarer de å overbevise Jeppe om at det er en innbildning at han er en bonde, og at han i virkeligheten er baronen. Jeppe sendes ut i hagen med et følge mens andre tilbereder mat.
Tredje akt: Jeppe oppvartes og trakteres herskapelig med mat og vin slik at han blir stadig fullere. Han blir aggressiv og opprørsk og truer med å henge det oppvartende tjenerskapet når han får vite hva de får i lønn og gaver fra herskapet. Flere ganger glipper det for “baronen” og han snakker som om han er en bonde. Han begynner å ane at han blir lurt og spør hvor ridefogden er. Ridefogden kommer inn. Jeppe avslører at han er korrupt og beslutter at han skal henges. Han ber ridefogdens kone komme inn og får ridefogdens ja til at hun skal sove hos ham samme natt. Men før det skjer, faller Jeppe i søvn på gulvet etter å ha spist og danset med konen.
Fjerde akt: Jeppe våkner på møddingen igjen, fyllesyk og tørst, og ønsker seg tilbake til paradiset. Nille finner ham, slår ham og trekker ham hjem etter håret. Tre bevepnede menn kommer og anholder ham og henter ham til en domstol. Jeppe anklages av dommeren for å ha sneket seg inn hos herskapet, iført seg baronens klær, gitt seg ut for å være baronen, og tyrannisert hans tjenerskap. Etter at to uenige advokater har disputert om faktum og skyldspørsmål, dømmes Jeppe til døden ved gift og deretter til å henge i en galge. Jeppe ber om et glass brennevin og tømmer i seg giften fra samme glass uten å vite det. Dommeren forteller ham at det har skjedd. Da holder Jeppe en tale hvor han tar avskjed med kone, barn og buskap. Han faller om og blir liggende bevisstløs. Dommeren opplyser at giften bare har gjort ham bevisstløs og ber om at han henges forsiktig opp i en galge.
Femte akt: Jeppe forestilles hengende i en galge. Nille er der og fortviler over at han er død. Hun tror hun har kontakt med det hinsidige når han langsomt våkner til liv. Men så sier Jeppe at han er tørst og trenger brennevin. Da henter hun “Mester Erich” og slår ham inntil dommeren kommer og ber henne holde opp. Nille protesterer når han vil dømme Jeppe “til Livet igjen”, men Jeppe blir tatt ned fra galgen og til slutt overbevist om at han er levende og den samme Jeppe som før. Dette får han umiddelbart bekreftet, for etter å ha fått fire riksdaler av dommeren til å forlyste seg med, er han snart tilbake hos Jacob Skoemager for å drikke. Jacob vil ikke tro den forunderlige historien som Jeppe stolt forteller om alt han har opplevd siden sist, men når en annen gjest, Magnus, kommer og forteller ryktet om hvordan man på herregården har klart å lure en drukken bonde som heter Jeppe paa Bierget, forsvinner Jeppe skamfull ut.
Komedien avsluttes med en scene hvor baronen og hans folk igjen opptrer uforkledd. Her har baronen og Erich Laqvei først en dialog om hvor langt man kan gå i å utsette seg selv for livsfare, når spøken man setter igang samtidig er “Guld værd”. Deretter framsier baronen på vers hva vi kan lære “af dette Eventyr”. Komediens sluttmoral er at hvis undersåtter uten erfaring og kompetanse får makten i en hast, kan det fort ende med tyranni.
Historisk bakgrunn
Ovenfor har vi sett at Holberg berømmer den første hovedrolleinnehaveren, Johan Gram, for at han “agerer saa naturlig en Siellands Bonde”. Herfra stammer tradisjonen for at vi oppfatter Jeppe som sjællandsk. Skuespilleren kan ha brukt sin egen dialekt da han innstuderte rollen. Selve komedieteksten mangler tegn på lokalisering. Det fantes ikke noe baroni på Sjælland på den tiden komedien ble skrevet og oppført.10
I likhet med alle andre komedier har Jeppe paa Bierget sitt eget fiktive univers. Intrigen med den forvandlede bonde som blir konge-for-en-dag var benyttet i en rekke andre komedier og kjent som et karnevals- eller fastelavnsmotiv. Handlingen var dessuten lånt fra den latinske romanen Utopia (1640) av Jakob Bidermann (se nedenfor). Allerede i åpningen av komedien finnes et velkjent farsemotiv som også handler om den omvendte makt, konen som gjør bonden til hanrei og holder ham i age med en pisk. Holbergs publikum har umiddelbart sett at komedien ikke var realistisk. Det kan vi også holde oss til idag.
Når det er sagt, kan vi også konstatere at Holberg i denne komediens fiktive univers tegner agrarsamfunnet og bondens livsvilkår med mer konkrete konturer enn i alle tidligere versjoner av den lånte hovedhandlingen. Hos Molière og i det franske teateret generelt på 16- og 1700-tallet ble bøndene enten framstilt som konvensjonelt komiske i farseinnslag, eller de ble idyllisert som hyrder som sang og danset i grønne omgivelser. Å nevne økonomi eller arbeid i skuespill var tabu.11 Men allerede i Nilles åpningsmonolog skaper Holberg et bilde av «det heele Herret»: Det er “Torv-Dag”. “Hr. Poul” har nylig snakket med Nille. “Herskabet” får ikke “Land-Gilde”, avgiften som er bestemt i bondens “Fæstebrev”. “Præsten” får ikke “Offer”. “Boeskab, Kone og Børn” må snart selges på grunn av “Brendeviin”. “Ridefogden” holder med Nille og sier at bonden må pryles “til Arbeide”. Nille har vært ute i “Laden” for å se hvordan “Arbeidet gik for sig”. I fortsettelsen av første akt, deretter også i tredje akt, utfylles komediens univers med linjer og detaljer som hverken tilhørte Bidermann-intrigen, den tradisjonelle bondefarsen eller den klassiske komedietradisjonen. Et lignende samfunnsbilde finner vi heller ikke i det franske og italienske teater i Paris på Molières eller Holbergs tid. Samfunnsbildet er også unikt innenfor rekken av Holbergs komedier. Den nærmeste parallell i diktningen er Peder Paars.
For å gi Jeppe paa Bierget en historisk bakgrunn, skal vi derfor omtale landbruket på Holbergs tid. I tilknytning til landbruket skal vi behandle andre temaer som eksponeres i komediens første akt, nemlig krig, forsvarsevne, landbruksøkonomi, skatteinntekter, korrupsjon og alkoholisme.
Går man ut fra komediens sluttmoral, er det kompetanse til maktutøvelse som er hovedtemaet i Jeppe paa Bierget. Den Politiske Kandstøber og Nicolai Klimii iter subterraneum (Niels Klim, latin, dansk) har samme tema. Vi gir ikke den historiske bakgrunnen for makttemaet her i denne innledningen.
I 1722 levde 80 prosent av Danmarks befolkning utenfor byenes porter og var knyttet til landbruket, som var landets hovednæring og et viktig grunnlag for statens skatteinntekter. Jorden var eid og organisert som gods. To tredjedeler av all jord lå under vel 700 private gods, tyve prosent var krongods, mens ti prosent tilhørte universitetet, kirkens institusjoner og skoler, samt kjøpstedene. Særlig på Sjælland var kronen og universitetet store godseiere.12
Alle bønder som ikke eide jord selv – det gjaldt samtlige på Sjælland – måtte feste den hos godseierne. Betingelsene var regulert gjennom det obligatoriske festebrevet, som bøndene fikk gjenpart av. I henhold til festebrevet betalte bonden skatt som godseieren var skyldig å betale videre til kongen. Til gjengjeld hadde godseieren skattefrihet for den delen av jorden som ikke ble festet bort, men drevet av hovedgården. Skatten ble betalt etter matrikkel i et visst antall tønner hartkorn ut fra en vurdering av jordens yteevne og etter en årlig takst pr. tønne. Videre betalte bonden tiende til kirken (som ofte tilhørte godset) og landgilde eller festeavgift til godseieren. Festebrevet regulerte også hoveriet, bøndenes arbeidsplikt på hovedgården.
Vi skal se et eksempel på et festebrev fra 1745 hvor “jeg underskrevne Ludvig Holberg til Tersløse og Brorup Gaarder [...] fæster til Jacob Bentzen en mig tilhørende Gaard udi Tersløse By og Sogn, Holbæk Amt, skylder nye Matrikul 5 Td. 6 Skp. 1 Fd. 1 Alb.”. I festebrevet står at Bentzen:
erlægger de paabydende kgl. Skatter samt til hver Mortensdag betaler den af Gaarden aarlig gaaende Landgilde, gør Hoveri, Ægt og Arbejde samt Gærders Lukkelse til Hove, som vedbør, uden nogen Forsømmelse og under vilkaarlig Straf, i lige Maade bygger og forbedrer Gaarden i By og Mark og Jorden ej til Upligt bruger, desligeste er sit Herskab og Stedets Fuldmægtig hørig og lydig og ellers retter sig i alle Maader efter Loven og kgl. allernaadigste Forordninger.13
I Jeppe paa Biergets åpningsscene sier Nille at ridefogden har sagt: “Der staar vel i Ritualen, at du skal være din Mand hørig og lydig, men derimod staar der i dit Fæstebrev, som er nyere end Ritualen, at du skal holde din Gaard ved lige, og svare din Land-Gilde.” I Danmark-Norges Kirkeritual fra 1685 står det ikke noe om at konen skal være “hørig og lydig” overfor sin mann. Derimot kunne det, som vi ser, stå i et festebrev at festebonden skulle være herskapet og stedets fullmektig (ridefogden) “høring og lydig”. Det viser igjen at komediens fiktive univers må fortolkes med tanke på hvordan det er skapt og ikke som en representasjon av virkeligheten. Vi går videre.
Landbruksvarene som ble omsatt i Danmark eller eksportert til utlandet kom i hovedsak fra driften av hovedgårder eller gods, mens avkastningen av de bortfestede gårdene for det meste inngikk i et naturalkretsløp. Landbruksprisene var fallende i første halvdel av 1700-tallet. Skulle produktiviteten øke, kunne hoveriet økes i omfang. Den avtalte landgilden i festebrevet kunne ikke økes. Hoveriarbeidet og forholdet til bøndene ble administrert av godsforvalterne, ofte kalt ridefogdene. De fleste gods hadde i henhold til loven egen juridisk myndighet over bøndene og rett til å straffe dem. Rettsinstansen kaltes birketinget.
Festebøndene som tilhørte universitetets gods (“de Høylærdes Bønder”, Erasmus Montanus I 1) lå derimot under denne institusjonens egne juridiske myndighet, som også kunne dømme og straffe studentene i sivile saker. I konsistoriebygningen (i dag Københavns eldste verdslige bygning) var det to fengselskjellere, den ene for studentene og den andre for universitetets bønder.
Landbruk utgjør en viktig linje i Holbergs biografi og forfatterskap, særlig den delen som ikke er diktning. Først biografien:
I Epistel 49 (1748) skriver Holberg “om en Tiid af 30 Aar, som jeg haver haft med Jordegods at bestille”. Knapt tredve år tidligere fikk Holberg sitt første professorat ved Københanvs Universitet, som eide og hadde inntekter fra jordegods. Før reformasjonen hadde kirken vært den største godseieren av alle. Som en etterlevning var universitetet en betydelig godseier på Sjælland på Holbergs tid. Den 4. mai 1722, dvs. på den tiden han skrev Jeppe paa Bierget, voterte Holberg slik i universitetets konsistorium:
Jeg opterer Skendsved og Kornerup tiender og qvitterer Houderups tiende, som er fæsted til Mad Eggers Sal: Mag: Kaalunds i Jersie for 6 pd 3 tönder bygg, hvor af ieg veed ikke rettere end canon er 2 pd: L Holberg.14
De 17 professorene ved universitetet var høyt lønnet, men hoveddelen av inntektene måtte den enkelte selv inndrive ved forvaltningen av universitetets jordeiendommer og rettigheter til tiender (eller “Offer”, som det heter i Nilles åpningsmonolog) og andre avgifter.
Holberg drev sine gårder med kyndighet. Da han skrev Jeppe paa Bierget før høsten 1722, gjettet han nesten helt riktig “at en Tønde Bygg vil icke komme højere i Aar end til 5 Mark”, som Secreteren sier i første akts siste scene.15 I 1737 ble han universitetets kvestor (regnskapsfører) og hadde det administrative hovedoppsynet med universitetets gods. I 1740 kjøpte han selv godset Brorup og i 1745 Tersløsegaard fordi jordeiendom på dette tidspunktet ga bedre forrentning enn huseiendom i København, hvor han tidligere hadde investert. Fra et halvt århundre senere stammer et håndskrift av en festebonde på Brorup gods som beskriver Holberg som “en sand Velgiører for dette fattige Godsets Beboere”.16 Holberg innfridde bøndenes akkumulerte skatteskyld, reduserte landgilden og hoveriet og hjalp dem med såkorn og midler til investeringer og reparasjoner. Dermed steg godsets verdier, som han gjeldfritt kunne testamentere til Sorø Akademi.
Som nevnt kan Holbergs interesse for landbruk følges langt tilbake også i forfatterskapet. Etter eget utsagn i Første Levnetsbrev (1728, s. 133, latin, dansk) var det samfunnsgeografiske verket Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729) påbegynt før han begynte å skrive komediene, men han utsatte det på grunn av dem. I dette verket nevner Holberg allerede i fortalen et annet tilsvarende verk som han flere steder tar opp til diskusjon og polemiserer mot, nemlig An Account of Denmark, as it was in the Year 1692 av Robert Molesworth (1656-1725).17 Vi skal se at på de stedene hvor Dannemarks og Norges Beskrivelse er mest i berøring med hva Molesworth hadde skrevet, er Holbergs verk også mest i berøring med temaer og motiver i Jeppe paa Bierget.
Molesworth hadde vært engelsk sendemann i Danmark 1689-92 og utga boken i 1694 etter at han var tilbake i England. Den vekket betydelig oppsikt, kom i nytt opplag 1702, ble oversatt til fransk, hollandsk og tysk, og skadet Danmarks anseelse i utlandet. Molesworth beskrev Danmark fra tre synsvinkler. For det første var han prinsipielt kritisk til absolutismen som statsform og skildret det danske eneveldet som det verst tenkelige eksempel. Fra et annet synspunkt er boken en generell samfunnsgeografi av samme art som Holbergs Dannemarks og Norges Beskrivelse, men skrevet fra et mer kritisk synspunkt. Fra et tredje synspunkt er Molesworths bok en detaljert etterretningsrapport som legger Danmarks strategiske svakheter åpne. Flere av kapitlene omhandler landets utenrikspolitiske problemer og har analyser av sårbarheter i ulike alliansepolitiske scenarier. Et eget kapittel “Of the Revenue” gir med tallkolonner og spesifikasjoner full oversikt over landets økonomi, som også skulle bære forsvarsevnen. Like detaljert oppstilles den samlede krigsberedskap i kapittelet “Of the Army, Fleet, and Fortresses”.
I sitt verk forsvarte Holberg Danmark overfor Molesworth. Men i 1719 hadde han opplevd at Molesworth var brukt mot ham selv da første bok av Peder Paars ble anklaget for ulovlig satire. I notatet som ble lagt ved klagen kommenterer Hans Gram disse linjene i Peder Paars (I, 223-232):
I usle vornede hvad Nytte eller Gavn, |
Hvad Fordeel er for Jer, at I paa eders Stafn |
Af Sult og Armoed døer, Nu kand I med stor Ære |
Opoffre Eders Liv: I drivis jo som mærre |
Til Arbeyd af jer Fogd, jer Herskab og jer Præst, |
Ey nogen dag er fri, ey Sødag eller Fæst. |
Og om I skulde døe I denne Krig og Feyde |
Jer Tilstand icke meer Jer nogen skal bebreyde |
I dog ved Døden kun kand Fængslet blive qvit |
Her ingen Rifogd er, jeg taler derfor friit. |
“Jeg troer ikke, at Molesworth haver med værre Expressioner vildet gjort dettes Lands Indbyggere til Slaver”, står det i notatet.18 Antakelig sikter Gram her til følgende passasje hos Molesworth:
In Zealand they [the poor Peasant or Boor] are all as absolute Slaves as the Negroes are in Barbadoes, but with this Difference, that their Fare is not so good. Neither they, nor their Posterity, to all Generations, can leave the Land to which they belong; the Gentlemen counting their Riches by their Stocks of Boors, as here with us by our Stocks of Cattle; and the more they have of these, the richer they are. In case of Purchase, they are sold as belonging to the Freehold, just as Timber-Trees are with us.19
Holberg gjengir det samme sitatet og polemiserer mot Molesworth på side 536 i Dannemarks og Norges Beskrivelse: “In Zealand they are all as absolut slaves as the Negroes are in Barbadoes, Det er: De Siællandske bønder ere ligesaa store slaver, som de sorte udi Barbadoes.”. Men hvis man så leser fire sider videre til side 540, forekommer det samme sitatet skjult og innarbeidet i Holbergs egen tekst:
Der imod ere Vornede udi Siælland, Lolland, paa Møen og Bogøe af langt anden beskaffenhed; Thi de ere gandske u-frie, og som halve trælle og slaver at regne, saa at de kand tvinges til at bygge og besidde hvilken øde plads, som husbonden dem forelægger, item selges, kiøbes og bortskikkes, som andre vahre. Naar disse Vornede ere komne udi saadan trældoms stand, kand man ikke viide.
På dette stedet etterlater Holberg usikkerhet om det er samtiden eller fortiden han sikter til. Men kort etter sier han at vornedskapet er en fortidslevning som allerede Christian II begynte bekjempelsen av for “at klippe vingerne paa Adelen”. Dermed tar beskrivelsen retning mot det målet den hadde fra begynnelsen av, som er å framheve at den “høypriiselige og særdeeles Christelige Monark” Frederik den fjerde “hævede denne trældom ved den store forordning, datered Kiøbenhavn 21. Febr. 1702. Denne forordning, som den er den største zirat i denne store Konges historie, holder jeg fornødent ord for ord for at indføre, og lyder den saaledes”.
Holberg siterer deretter hele forordningen. Den viser at Frederik den fjerde brukte opphevelsen av vornedskapet til en ideologisk legitimering av eneveldet overfor den gamle jordadelen. Dessuten var det et mål å høyne de frigivne bøndenes moral og kampvilje som soldater. På et juridisk nivå framgår det tydelig at forordningen var et ledd i statsmaktens tiltak for å få sentral kontroll med landbruket og skattegrunnlaget. Forordningen nevner den lovhjemlede ordningen med festebrevet, som regulerte statsskatten for hver enkelt bortfestet gård.
Ved vornedskapets avskaffelse var det allerede erstattet av en annen ordning med samme virkning. Etter at Danmark i en periode kun hadde hatt vervede soldater, for det meste av utenlandsk opprinnelse, innførte Frederik den fjerde i 1701 den såkalte landmilitsen (eller “Malicien”, som Jeppe kaller den) for å bygge opp en nasjonal hær. Alle unge bønder ble utskrevet som vernepliktige i seks år med eksersis hver søndag og øvelser atten dager i året. Da Frederik den fjerde erklærte Sverige krig i oktober 1709 og dermed bragte Danmark-Norge inn i den store nordiske krig, hadde han en hærstyrke på 14 000 utskrevne danske bønder og 22 000 vervede soldater, stort sett tyske.
Nesten alle danske bønder arbeidet på jord som tilhørte godsene. Godseierne måtte stille et visst antall bønder til rådighet for hæren etter jordens areal og yteevne. Som en hestehandel med godseierne utstedte kongen en forordning som innebar at bøndene bare kunne forlate godsene med et pass utstedt av godseieren. Med landmilitsen og passordningen ble vornedskapet i praksis videreført. Da landmilitsen ble avskaffet av Christian den sjette i 1731, innførte han stavnsbåndet snart etter for å oppnå det samme. Selv om en nasjonal hærstyrke var i statsmaktens interesse, mens bøndenes frihetsberøvelse var i godseiernes, hadde begge parter økonomisk interesse i at mest mulig jord ble dyrket og var skattbar.
Moleworth så alt dette i sammenheng i 1692. Det samme kunne Holbergs generasjon se da den store nordiske krig var slutt i 1720. Hvis landets hovednæring var ineffektiv, manglet skattegrunnlaget for en forsvarsevne som kunne avverge eller vinne en krig. Landet var avhengig av arbeidssomme bønder som også var tapre soldater.
I 1692 kunne Moleworth se at bøndene drakk i stedet: “The Peasant or Boor, as soon as he gets a Rix-Dollar, lays it out in Brandy with all haste, lest his Landlord, whose slave he is, should hear of it, and take it from him.” I fine kretser drakk man blant annet “Rhenish Wine”, men bøndene “do it in bad Beer, and Danish Brandy, which is made of Barley” (s. 93).
Etter å ha beskrevet bøndene som drikkfeldige slaver i kapittel IIX om “The Conditions, Customs, and Temper of the People”, gir Molesworth sin detaljerte oversikt over statens skatteinntekter i det neste kapittelet (IX, “Of the Revenue”). Han forteller at skattebyrden er stor og skatteevnen liten, noe som i seg selv gir en strategisk svakhet (s. 110):
These [the Taxes] are now applotted and raised according to the very utmost of the People’s Abilities; neither do I believe that in case of a War, or other Exigency, they could possibly bear a greater Burden; for in the Country the Gentlemen and Peasant are in a manner ruined.
Skattetrykket går ut over forsvarsviljen (s. 120):
From the whole, I conclude, that there is a moral Impossibility that all these Taxes and Impositions should continue. The Weight of them is already so great, that the Natives have Reason rather to wish for, than defend their Country from, an Invader.
Deretter følger kapittel X “Of the Army, Fleet, and Fortresses” med en detaljert og kvantifisert beskrivelse av Danmark-Norges strategiske styrkeforhold og svakheter. Her inngår også en omtale av bøndenes forsvarsvilje. Frykten for å bli hengt som desertør er det eneste som motiverer soldatene: “the common Soldier goes with no more Sense than a Beast to the Slaughter; having no such Sentiment, as Love of Honour, Country, Religion, Liberty, or any thing more than meer fear of being hanged for a Deserter” (s. 125). “The Natives are, through their dispirited Temper, thought very improper to make Soldiers” (s. 135).
At Jeppe paa Bierget på noen måte skulle handle om de temaene som vi har gjennomgått ovenfor, finnes det ingen indikasjoner på utenfor komedieteksten. I Just Justesens Betenkning over Comoedier i Holbergs førsteutgave fra 1723 er fire av de fem første komediene forsynt med korte forklaringer på hva de handler om, men ikke denne. Der Holberg i Første Levnetsbrev (1728, s. 134-142, latin, dansk) har utvidet forklaringene til ytterligere ti komedier, mangler fortsatt forklaringen på hva Jeppe paa Bierget handler om. Kommentarer til innholdet mangler også de tre andre stedene i forfatterskapet hvor han nevner komedien, Epistel 66, Epistel 447 og Epistel 455.
Ingen andre i Holbergs samtid har uttalt seg om denne komedien i skriftlige kilder. Den første som omtalte Holbergs komedier utførlig, var Københavns første teaterkritiker, den nittenårige Peder Rosenstand-Goiske (1752-1803), i Den Dramatiske Journal, som han utga 1771-73. Han omtalte Jeppe paa Bierget ved tre anledninger uten å komme inn på innholdet. De andre komediene av Holberg fikk utførlige tematiske introduksjoner når de ble anmeldt første gang. Heller ikke hos Knud Lyne Rahbek (1760-1830), som skrev om Jeppe paa Bierget ved flere anledninger (1789, 1806, 1815) og bidro til å gjøre komedien til en klassiker, finner vi andre refleksjoner over innholdet enn kommentarer til baronens moralske epilog, som Rahbek først mente var viktig, men senere mente kunne utelates. Først mer enn hundre år etter at komedien var skrevet, oppstår det refleksjoner hos E.C. Werlauff i 1838 og Christian Molbech i 1843 over at komedien muligens omhandler historiske forhold av betydning på Holbergs tid, herunder landbruket og bondens undertrykte vilkår.20
Til sist skal vi se hvordan Holberg selv unngår å forklare innholdet i Jeppe paa Bierget første gang han har muligheten. Vi sammenligner med Jean de France, som han omtaler like før. Dette er et sammenhengende sitat fra Just Justesens Betenkning over Comodier, 1723:
Den tredie Comoedie heeder Jean de France eller Hans Frandsen, hvilken saasom den er en bitter Satire mod de saakaldte Petits Maitres, der sætte deres Fædrene Arv til Udenlands for at glemme deres eget Sprog, og forgive Landet med fremmede Moder, saa holdes den for vores Nation som det nyttigste Stycke, og saasom den er icke mindre latterlig end skarp, saa har den fundet en synderlig Behag saa vel hos høje som lave, og holdes for den kostbareste.
Den fierde kaldes Jeppe paa Bierget eller Den forvandlede Bonde, en af Bidermanni gamle Historier, som Autor har udførdt i en Comoedie. Dette er den eeneste Materie som icke er opspunden udi Autors egen Hierne, hvorfor hand ingen Berømmelse forlanger deraf, hvorvel de artige Klygter, som legges udi Bondens Mund, og bevæge alle slags Tilskuere til idelig Latter, ere hans egne. Den blev spillet første gang meget ilde, formedelst en Forvirring som samme Aften reisede sig blant Acteurerne, men anden gang alle Folk til Fornøjelse, sær formedelst Personen Monsieur Gram der agerer saa naturlig en Siellands Bonde.
Den fierde kaldes Jeppe paa Bierget eller Den forvandlede Bonde, en af Bidermanni gamle Historier, som Autor har udførdt i en Comoedie. Dette er den eeneste Materie som icke er opspunden udi Autors egen Hierne, hvorfor hand ingen Berømmelse forlanger deraf, hvorvel de artige Klygter, som legges udi Bondens Mund, og bevæge alle slags Tilskuere til idelig Latter, ere hans egne. Den blev spillet første gang meget ilde, formedelst en Forvirring som samme Aften reisede sig blant Acteurerne, men anden gang alle Folk til Fornøjelse, sær formedelst Personen Monsieur Gram der agerer saa naturlig en Siellands Bonde.
Jakob Bidermanns (1578-1639) roman Utopia (1640)
Ovenfor siterte vi Holbergs “kildehenvisning” fra 1723. Han gjentok den på latin i 1728 i Første levnetsbrev (1728, s. 136). Der er det tydeligere hvilket verk og hvilken historie han henviser til som grunnlag for komedien:
Qvarta vocatur Jeppe paa Bierged sive Menalcas Danicus, cujus argumentum, cùm aliunde mutuatus sim, scil: ab Utopia Bidermanni, nullam exinde laudem capto. Solum tamen argumentum Bidermanno acceptum fero.
Handlingen har jeg hentet fra Bidermanns Utopia, skriver Holberg. Derfor ønsker jeg ikke anerkjennelse for komedien, selv om lånet begrenser seg til handlingen.
Utopia er en satirisk og didaktisk reiseroman på latin som ble skrevet året 1604 i jesuittkollegiet i Augsburg i Tyskland av teologen og latindikteren Jakob Bidermann (1578-1639). Romanen utkom første gang posthumt i det nærliggende jesuittkollegiet i Dillingen i 1640. Da var den allerede spredd som morskapslesning mellom mange jesuittkollegier gjennom studentenes avskrifter. Etter utgivelsen i 1640 fikk Utopia stor utbredelse blant latinlesende i mange land gjennom de neste hundre år. Det kom minst syv ettertrykk med korte mellomrom: Dillingen 1644, Köln 1649, Genova 1666, Venezia 1668, Dillingen 1670, 1691 og 1714. Men deretter var det et langt opphold til den siste ordinære utgaven i Augsburg 1762. Romanen ble også utbredt som folkebok på tysk (Bacchusia oder Fastnachtland, München 1677) og polsk (Utopia Didaka Bemardina, Lublin 1756). Flere forfattere før Holberg dramatiserte romanens hovedhandling, som oftest for oppføring i jesuittenes skoleteater, men ingen av de eldre stykkene har holdt seg levende fram til i dag på samme måte som Jeppe paa Bierget.21
Interessen for Utopia synes altså å ha vært stor på 1600-tallet, avtakende på Holbergs tid, og i siste halvdel av 1700-tallet døde lesningen ut samtidig med at folkespråkene helt vant dominans over latin i litteraturlesningen. I en innledning til Jeppe paa Bierget i 1806 omtaler Knud Lyne Rahbek Utopia som “denne nuomstunder ikke meget bekjændte Bog”.22 Men den må ha vært kjent i Holbergs lesepublikum i 1723 og 1728 da han ga sine “kildehenvisninger”.
Utopia viser at Bidermann var en lærd og svært belest forfatter. Romanen som Holberg hentet så mye fra, bygger selv på lånt litteratur, som den leker med. Navnet på bonden hos Bidermann, Menalcas, er ironisk hentet fra Vergils hyrdediktning. Når Holberg bruker ordene “en af Bidermanni gamle Historier” om handlingen i Jeppe paa Bierget, er det ikke fordi han oppfattet Bidermanns roman fra 1640 som gammel (Moliére fylte atten samme år), men fordi han selv var tilstrekkelig belest til å se at Bidermann bygget på eldre litteratur. Utopia fikk innflytelse mange steder i Holbergs forfatterskap – helt fra Peder Paars til de siste Epistler.
I Gunnar Sivertsen: Kilden til Jeppe paa Bierget (2010) finner man en inngående studie av Bidermanns roman og dens forutsetninger og et utførlig handlingsreferat med direkte oversettelse av alle deler som er relevante i forbindelse med Jeppe paa Bierget. Her nøyer vi oss med et kortere referat av romanens hovedhandling, som Holberg har bygget sin hovedhandling på.
Romanens (og komediens) hovedhandling
I siste scene kaller baronen handlingen i Holbergs komedie for et “Eventyr”. Vandrehistorien om en mann av folket som gjøres “konge for en dag” er urgammel. I vår tid tid er historien særlig kjent som en fortelling i Tusen og en natt (lest i Vesten fra begynnelsen av 1700-tallet) og fra forspillet til Shakespeares Troll kan temmes (fra 1590-årene). Hos Bidermann er fortellingen fortalt av en fiktiv forteller som heter Philippus. Navnet kommer kanskje av at historien den gangen også var kjent som et moraliserende sagn om hertug Philip den gode av Burgund (1396-1467), som lot en mann av folket få våkne opp i sin seng. Sagnets tidligste europeiske versjon er på latin og forekommer hos den spanske humanisten Juan Luis Vives (1493-1540) i en brevsamling som utkom posthumt i Antwerpen i 1556. Dette kan være Bidermanns kilde til halvparten av hovedhandlingen. Utopia er det første kjente verk hvor det nevnte handlingsmotivet er utvidet med en fiktiv rettsak. Bidermanns kilde til dette andre handlingsmotivet kan være den fiktive rettssaken som inngår i avsnittet om “Latterens fest” i Lucius Apuleius’ roman Metamorphoses (omkring år 170 e.Kr.). Bidermanns romanform er generelt påvirket av Apuleius.
Kombinasjonen av de to handlingsmotivene innebærer at romanen er komponert over en sentral litterær karnevalsmythos med en opphøyelse og derpå følgende fornedring av en narrekonge. Hos Bidermann skjer dette helt eksplisitt i forbindelse med en karnevalsfeiring. Karnevalet har også noen andre ufrivillige deltakere, tre unge adelige menn som er på dannelsesreise. De fornedres først og opphøyes deretter – samtidig med at det motsatte skjer med bonden. Romanens hovedhandling minner derfor også om opptaksritualer for ungdom som var vanlig i håndverkerlaug og blant akademikere fram mot Holbergs tid. Her er en kortfattet gjengivelse av hele hovedhandlingen i Utopia:
Gjennom et tilbakeblikk forteller Philippus om sin reise sammen med to andre unge tyskere som nylig var ferdige med latinskolen, Georgius og Antonius, til landet Kimmeria med hovedstaden Utopia (gresk: ou topos, “ikke-sted”, altså som en fiksjonsmarkering) for å lære et annet lands skikker og seder å kjenne. Da de nærmer seg hovedstaden, er det mørkt og de kommer de inn i en skog. Philippus faller ned i en dyregrav. Uten at han vet det, tas de to andre til fange av utopiere som holder karnevalsfest ute i skogen. Selv får han hjelp av noen bønder og fortsetter mot byen. Det første han ser utenfor murene er bonden Menalcas som står og sjangler, overdådig full. Philippus antar at bonden er et emblem for Utopia som viser hva byen står for.
Inne i byen har Philippus skremmende opplevelser i karnevalet før han møter sine utopiske bekjente, de unge adelige Lucius og Annius, som byr ham på gjestebud med utsøkt servering og underholdende historier. De forteller at man har som tradisjon å ta fremmede til fange for å gjøre dem til ofre for alles underholdning i “Dårskapens sirkus”. Gjestebudet avbrytes av larm ute i gatene. Vennene styrter ut og blir tilskuere til et karnevalsopptog. Philippus gjenkjenner den bevisstløse Menalcas som slepes i et nett fram gjennom gatene av prosesjonen. Foran rir fyrstesønnen på en elefant, kledd som en Herkules. En deltaker i opptoget demaskerer seg og viser seg å være Hermius, en venn av Lucius og Annius. Han forteller at han og andre adelige utopiere kom over bonden, som lå der bevisstløs av fyll under et tre da de var ute og feiret karneval i skogen. En av dem, Dorylas, fikk da den gode idéen å gjøre bonden til narrefyrste. Hermius oppfordrer Philippus og vennene til å bli med ham til slottet og se hva som skjer.
Der kles, sminkes og smykkes bonden og legges på et fyrstelig leie. I påvente av at bonden skal våkne, fortsetter hoffets fest i palasset med musikk, spill og vindrikking. Natten gjennom underholdes Philippus, Lucius og Annius av hoffets Hermius og Dorylas i slottets indre gemakker, mens festen går villere for seg andre steder. De unge forteller hverandre historier og får pasjer til å deklamere satiriske dikt. Satiren ender med en sammenligning av utopierne og den umenneskelige keiser Nero – til sistnevntes fordel. Da avbrytes underholdningen av at de får beskjed om at bonden er i ferd med å våkne.
Hoffet stimler sammen omkring sovegemakket. Philippus får en god utkikksplass og ser Menalcas våkne opp til ukjent prakt. Menalcas forstår ikke hvor eller hvem han er og leter lenge etter tegn på noe gjenkjennelig. Han roper på en av sine gårdsgutter. Som instruert på forhånd av den egentlige tronfølgeren, styrter hoffolkene fram i ulike tjenerroller og viser bonden underdanighet. Menalcas protesterer og fastholder sin forrige identitet, men tjenerne sier at fyrsten fantaserer. De henter leger som kan undersøke problemet. Legene foreslår at tungsinnet bør fordrives med musikk og underholdning. Særlig musikken beroliger bonden, slik at han nå lytter til en rekke historier om vrangforestillinger som andre har hatt og som de ble kurert for. Dermed overbevises Menalcas om at han er fyrste. Han krever den underdanigheten han før protesterte mot. Først befaler han å inspisere sin eiendom for å kunne kjenne seg igjen. En halv dag lar han seg oppvarte med omvisning i hagen, deretter med et fyrstelig måltid. Også ved bordet underholdes han med historier mens han med bondske manérer fråtser i den utsøkte maten og drikker overdådig av sjelden årgangsvin. Overveldet av mat og beruselse faller Menalcas til slutt i søvn ved bordet.
Bonden kles i sine bondefiller igjen og kastes i den samme sølen som man hadde plukket ham opp fra. Det ble fortalt, forteller Philippus, som kun observerer bonden direkte på slottet, at Menalcas våknet opp i sølen dagen etter og beklaget sitt fall tilbake til fattigdommen. Da han vendte hjem etter å ha vært borte i to dager, påstod han å ha vært i paradis, men konen var overbevist om at han hadde vært på kroen. Hun skjelte ham ut, dro ham etter håret og sperret ham inne.
Philippus og Hermius blir invitert hjem av Annius og Lucius etter å ha sett skuespillet med bonden. De får et gjesterom og legger seg til å sove. Om natten har Philippus et voldsomt mareritt hvor han ender med å bli forvandlet til en latterlig karnevalsfigur, ute av stand til å rive drakten av kroppen.
Lucius og Annius kommer til dem ved daggry. Alle blir snart klar over at en rettssak med påstand om dødsstraff skal holdes. Philippus reagerer fordømmende på dette, men blir fortalt at det dreier seg om en skinnprosess ved ‘Dårskapens domstol’. De går til palasset hvor de har vært dagen før. Rettssaken holdes ute, slik at også en stor folkemengde kan overvære den og den kan ses fra vinduene i hus i nærheten. Det er tre tiltalte, Menalcas og to unge tilreisende til byen. Med stor gru gjenkjenner Philippus dem etter hvert som sine følgesvenner Antonius og Georgius.
Antonius blir først tiltalt for å være røver, Menalcas deretter for å ha stjålet fyrstens rikdommer og tiltvunget seg fyrstemakt, og Georgius for å være morder. De tiltalte tror virkelig at de skal dø når de tømmer giftbegeret. Hver av dem faller bevisstløs om før neste tiltalte blir ført fram. Når Georgius til sist blir anklaget som morder, er det blant annet for å ha myrdet sin egen venn. Som bevis trekker man kledet av Antonius, som ligger som død på en båre. Georgius tror at vennen er død og tømmer velvillig giften for selv å dø.
Under hele rettssaken reagerer Philippus kraftig på forestillingen som et barbari, men dette er han alene om. Folkemengden ler voldsomt. Særlig ved “henrettelsen” av vennene blir Philippus fortvilt og har vanskelig for å tro at det er fiksjon. Vennene hans ber ham tie stille for ikke selv å bli til latter. De forteller ham at skuespillet vil få en lykkelig løsning til slutt.
Etter at alle tre tiltalte er “døde”, bringes bårene med Antonius og Georgius inn i en hall i palasset, mens bonden henges opp i en galge like ved. For at de unge adelige skal kunne se slutten av forestillingen, fører Hermius Philippus og vennene hans til sitt eget soverom, hvorfra de har utblikk over galgen med bonden og hallen med de to bårene. Igjen blir det bevertning med vin og underholdende historier mens man venter på fortsettelsen.
Det første de får se, er konen til Menalcas som fortvilt oppsøker ham i galgen. Hun sørger høylytt over sin døde mann og dette våkner han av. Begge tror at han taler fra det hinsidige når han maner henne til å besøke ham ved galgen og holde ham orientert om forholdene på gården. Men når han så sier at han tørster og ber om vin, blir hun påminnet om det fyllesvinet han var, som drakk opp alt de eide. Hun overøser ham med ukvemsord. Dommerne kommer og sier de vil dømme Menalcas tilbake til livet. Hun truer med å henge seg selv hvis det skjer. Menalcas skjeller henne ut, mottar penger fra fyrsten som skadeserstatning og går til vertshuset.
Av en tjener hos Lucius ble det senere fortalt, forteller Philippus, at Menalcas senere samme dag ble observert liggende som et stinkende svin dypt nede i sølen med ølskum og fråde av oppkast rundt munnen, og med en hund stående over ham, som slikket det av ham. Dette er det siste som fortelles om Menalcas i Utopia.
Kort etter at bonden er tatt ned fra galgen, begynner Georgius og Antonius å våkne til liv. Det ender med lykkelig gjenforening for de tre følgesvennene som kom bort fra hverandre før ankomsten til Utopia. Dette skjer midt i kretsen av de unge adelige utopierne som lot dem gjennomgå fornedringen.
Holbergs bruk av handlingen
Holberg tar ikke fatt på Bidermanns hovedhandling før i slutten av første akt, hvor Jeppe faller om på møddingen. Dette tilsvarer det stedet hvor Philippus første gang ser Menalcas utenfor bymuren. Men helt i begynnelsen av Utopia, før hovedhandlingen med Menalcas tar til, har Bidermann en kort historie om en annen bonde. Han har en ond kone som sender ham til markedet og slår og anklager ham for å ha vært på kroen når han kommer hjem. Dette handlingsmotivet bruker Holberg til å sette i gang handlingen. Men for øvrig er hele første akt fram til scene 7 uten forelegg i Utopia. I Bidermanns roman er Menalcas helt anonym når intrigen med ham starter. Der finnes ingen skildring af bondens liv og personlighet, heller ikke av levevilkårene i bondesamfunnet. På den annen side har Holberg utelatt den eksplisitte skildringen av karnevalet som motivasjon for at bonden fanges og bringes til slottet.
I annen akt følger Holberg handlingen i Utopia nært. Bidermann har en lignende oppvåkningsscene, samme innhold i dialogen med tjenerne i neste scene og samme tilkalling av leger. Historiene som legene forteller i scene 3, er alle hentet fra det tilsvarende stedet i Utopia.
I likhet med første akt, er det bare de innledende og avsluttende handlingsmotivene i tredje akt som bygger på Utopia. Menalcas trakteres fyrstelig, oppfører seg bondsk og komisk, og faller til slutt i søvn. Med egne utvidelser innenfor denne rammen lar Holberg tredje akt speile og videreutvikle temaene fra første akt. Bare hos Holberg blir bonden tyrannisk. Bare hos Holberg forekommer avsløringer i møtet mellom bondens og herskapets verdener.
Med unntak av scene 3-5, hvor handlingen er lagt til Bierget, bygger handlingen i fjerde akt igjen på hovedhandlingen i Bidermanns Utopia, men med vesentlige bearbeidinger. I scene 1-2 dramatiserer og videreutvikler Holberg den korte fortellingen om bondens hjemkomst hos Bidermann. I den store scene 6, rettsaken, er tiltalen endret slik at den bedre samsvarer med Jeppes oppførsel i tredje akt. Men igjen har Holberg utelatt karnevalet som motivasjon for handlingen. I stedet forekommer en advokatkomedie med spissfindige juridiske spørsmål som også utnyttes til å karakterisere Jeppe. Rettsaken ender med at bonden får samme dom og straff som hos Bidermann. Jeppes avskjedstale finnes bare hos Holberg.
I femte akt følger Holberg Utopia nært i scene 1-2 ved galgen. Resten av akten, dvs. scenene hos Jacob Skoemager og sluttscenen med baronen og hans følge, er Holbergs tildiktning. Men det kan tenkes at dialogen mellom baronen og Erich Laqvei om at de var i nærheten av å oppleve “en hæslig Tragoedie” er inspirert av Philippi reaksjoner og refleksjoner under rettsaken og ved handlingens lykkelige slutt.
Jeppe paa Bierget er ikke en dramatisering av hovedhandlingen i Bidermanns roman. I komedien har Holberg bearbeidet deler av hovedhandlingen til egne formål og tilføyd egen diktning. Hvis vi legger de to tekstene ved siden av hverandre, får vi et ståsted utenfor Holbergs komedietekst hvorfra vi bedre kan se hvordan den er skapt. Ved å finne mønsteret i hva Holberg utelot, overtok, omarbeidet, erstattet og tilføyde i sin komedie, kan vi få et bedre innblikk i Holbergs verkvilje og arbeidsmåte.
Holberg skifter tid og sted i handlingen flere ganger for å veksle mellom bondens og herskapets verden. Dermed bryter han sin tids klassisistiske krav til enhet mer enn han hadde behøvd hvis han bare hadde fulgt Bidermann. I Epistel 66 forsvarer han at han har brutt med disse kravene i akkurat denne komedien: “En god Comoedie-Skriver maa ikke giøre sig til saadan en Slave af Regler, at han derved forkaster en prægtig Historie og den beqvemmeste Materie til et Skuespill.” Dette vitner om sterk verkvilje. Første akt, med sin speiling i tredje akt, er noe mer enn en eksposisjon. Den forteller noe om hva Holberg ønsket å bruke Bidermanns hovedhandling til.
I tradisjonen med å oppspore lån i Holbergs komedier har man ofte nøyd seg med å påvise lånene. I sammenligningen mellom Utopia og Jeppe paa Bierget kan det være vel så viktig å observere hva han ikke lånte. Holberg har utelatt karnevalet som motivasjon for spøken med den fulle bonden. Hva blir i stedet motivet for intrigen? Hos Bidermann er konge-for-en-dag-motivet knyttet til en dannelsesreise hvor de unge lærer å forherde sin medfølelse og erstatte naivitet med innsikt i menneskelig ondskap og dårskap. Hvilken virkning har den samme intrigen som komediehandling i Jeppe paa Bierget? I den jesuittiske skolekomedien ble bonden som blir konge-for-en-dag brukt til å framstille den menneskelige dårskap i allminnelighet. Hva skjer når Holberg tegner bonden med tydeligere konturer som en dansk festebonde og framstiller ham i et byborgerlig teater? Til forskjell fra Bidermann lar Holberg publikum bli kjent med bonden og hans liv før spøken med ham starter. Hvilke følger får dette?
Bidermanns Utopia kan altså med fordel være en del av tolkningsgrunnlaget for Holbergs komedie. Men det bør suppleres.
Et tolkningsgrunnlag
Som vi nevnte innledningsvis, oppviser Jeppe paa Bierget et stort tolkningsmangfold, både gjennom historien og i samtiden. Finnes det likevel en tolkning som er mer historisk korrekt enn andre? Det mente Harald Nielsen i boken Holberg i Nutidsbelysning (1923). Hele komedien skal forstås i lys av baronens avsluttende moral. Nielsen forsøkte å underbygge dette synet med en gjennomgang av komediens tolkningshistorie for å finne den “opprinnelige” tolkningen, den som senere tiders bondevennlighet og demokratiske utvikling har tildekket. Men det klarte han ikke uten å forvrenge eller utelate tidligere tiders tolkninger. Han klarte heller ikke å føre tolkningshistorien ned til Holbergs egen tid, hvor vi mangler vitnesbyrd om hva tilskuere og lesere mente om komedien. I erkjennelsen av dette viste han i stedet at hovedtanken i baronens moralske epilog har mange paralleller i Holbergs øvrige forfatterskap. Av Harald Nielsens bok lærer man derfor at det ikke er mulig å dokumentere en historisk korrekt fortolkning av selve komedien.23
Vi skal ikke gi en ny tolkning av Jeppe paa Bierget her. Komedien er skrevet for å tolkes på scenen. I forbindelse med en oppsetning av komedien ved Aarhus teater i 1993 gjorde Bent Holm, som dramaturg, et grundig arbeid med å utforske selve teksten og dens historiske forutsetninger. Dermed la han et grunnlag for den sceniske fortolkning. Det samme grunnlaget kan også benyttes i nye sceniske eller skriftlige fortolkninger. Det er publisert i Bent Holm: Holberg på tværs. Fra forskning til forestilling (2013), s. 92-118.
Generelt finner Holm at denne komedieteksten har en kompleks, kaotisk, motsigelsesfull og til dels usammenhengende struktur som skiller den fra andre av Holbergs komedier, og som gjør at man må legge til side de vanlige analyseskjemaene. I seg selv er kaos ingen garanti for suksess på scenen, men her kan det forklare at “det er en klassiker. Det er en god scenisk kvalitet, at det hele ikke går op, men lægges dissonant ud til publikum” (s. 112). Til gjengjeld er det desto mer krevende å gi komedien en fortolkning. Her er noen av de observasjonene som Holm har gjort for å legge grunnlaget for sitt bidrag til tolkningen av komedien på scenen:
1. Hvis komedien anses som et lærestykke som skal demonstrere sluttmoralen, er komediens kontinuerlige folkelige popularitet gjennom tre hundre år et paradoks. (S. 92)
2. Til forskjell fra Holbergs øvrige karakterkomedier har ikke hovedpersonen her et prosjekt eller en karakterbrist som intrigene retter seg mot, og som overvinnes ved avslutningen og belæringen. (S. 93, 107-108)
3. Baronens betegnelse på handlingen i siste scene, “Eventyr”, minner oss om at komedien følger den klassiske strukturen for folkelige fortellinger, “Klods-Hans modellen”. Jeppe er dermed beslektet med anti-autoritære narrefigurer som man identifiserer seg med. (S. 96)
4. Jeppe er tvetydig som narre-figur. Han narres og er til narr, men han gjør også narr. Spenningen mellom de to narrefunksjonene kulminerer i tredje akt. (S. 99-100, 112)
5. Intrigen med Jeppe innebærer at personer i komedien opptrer i forkledninger så lenge den varer. Teksten gir ingen entydige anvisninger på hvordan dette skal løses og hvem som spiller hvem. Særlig er teksten tvetydig med hensyn til baronens mulige forkledning og aktive rolle i intrigen. Men vi vet fra førsteutgaven at dommeren og baronen ble spilt av to ulike skuespillere. (S. 101-106, se også våre kommentarer til scene III 4 og V 6, hvor vi refererer Bent Holms iakttakelser)
6. Ut fra et klassisk komposisjonsskjema er et dramatisk forløp fullført både etter første og tredje akt. (Baronen uttaler dessuten moralen allerede i slutten av tredje akt.) I tillegg mangler hver av de tre dramatiske forløpene en entydig realisering av skjemaets fem faser: eksposisjon, komplikasjon, konfrontasjon, desperasjon og løsning. Især mangler hovedpersonen et veldefinert prosjekt som kan settes inn i skjemaet. (S. 106-110.)
7. Holberg skriver i Epistel 66 at historien han har brukt i komedien ikke egner seg til å overholde tidens og stedets enhet. Men hvis Holberg hadde holdt handlingen innenfor herskapet (slik Bidermann gjorde) og for eksempel iscenesatt et veddemål om den jevne manns evne til å herske, ville det være relativt enkelt å gi komedien en klassisistisk struktur. (S. 110-111.)
8. Ut fra punkt 6 og 7 ovenfor blir det desto tydeligere at Holberg har valgt en fullført karnevalsstruktur til sin komedie. Dermed har han også valgt et karnevalesk betydningspotensiale. (S. 111-112)
9. Innenfor et slikt betydningspotensiale kan man iaktta en rekke paralleller, fordoblinger og symmetrier: Navnet Jeppe er en bondeversjon av Jacob. Navnet Nille minner om Nilus. Nille har Mester Erik (som også er et gammelt navn på djevelen), mens baronen har Erik Lakei. Nille truer med at Mester Erik skal danse “Polsk Dantz” på Jeppes rygg i første akt. I tredje akt befaler Jeppe “Polsk Dantz” med ridefogdens kone. I første akt sier Jeppe at han tvinges til å takke degnen for å “giøre mit Huus den Ære” å ligge med konen. I tredje akt tvinger han ridefogden til å si det samme. To leger bringer Jeppe inn i illusjonen i begynnelsen, mens to advokater bringer ham ut av den ved slutten. (S. 112-117)
10. Hengningsmotivet går igjen gjennom alle akter. Det samme gjør paradis versus helvete. Handlingen går via oppvåkning, drikking og søvn tre ganger. Samtidig henspilles det på himmel, helvete, fødsel og død. Med slike assosiasjonskjeder har komedien berøring med kollektive myter og eventyr, i tillegg til at den har karnevalets struktur. (S. 117)
2. Til forskjell fra Holbergs øvrige karakterkomedier har ikke hovedpersonen her et prosjekt eller en karakterbrist som intrigene retter seg mot, og som overvinnes ved avslutningen og belæringen. (S. 93, 107-108)
3. Baronens betegnelse på handlingen i siste scene, “Eventyr”, minner oss om at komedien følger den klassiske strukturen for folkelige fortellinger, “Klods-Hans modellen”. Jeppe er dermed beslektet med anti-autoritære narrefigurer som man identifiserer seg med. (S. 96)
4. Jeppe er tvetydig som narre-figur. Han narres og er til narr, men han gjør også narr. Spenningen mellom de to narrefunksjonene kulminerer i tredje akt. (S. 99-100, 112)
5. Intrigen med Jeppe innebærer at personer i komedien opptrer i forkledninger så lenge den varer. Teksten gir ingen entydige anvisninger på hvordan dette skal løses og hvem som spiller hvem. Særlig er teksten tvetydig med hensyn til baronens mulige forkledning og aktive rolle i intrigen. Men vi vet fra førsteutgaven at dommeren og baronen ble spilt av to ulike skuespillere. (S. 101-106, se også våre kommentarer til scene III 4 og V 6, hvor vi refererer Bent Holms iakttakelser)
6. Ut fra et klassisk komposisjonsskjema er et dramatisk forløp fullført både etter første og tredje akt. (Baronen uttaler dessuten moralen allerede i slutten av tredje akt.) I tillegg mangler hver av de tre dramatiske forløpene en entydig realisering av skjemaets fem faser: eksposisjon, komplikasjon, konfrontasjon, desperasjon og løsning. Især mangler hovedpersonen et veldefinert prosjekt som kan settes inn i skjemaet. (S. 106-110.)
7. Holberg skriver i Epistel 66 at historien han har brukt i komedien ikke egner seg til å overholde tidens og stedets enhet. Men hvis Holberg hadde holdt handlingen innenfor herskapet (slik Bidermann gjorde) og for eksempel iscenesatt et veddemål om den jevne manns evne til å herske, ville det være relativt enkelt å gi komedien en klassisistisk struktur. (S. 110-111.)
8. Ut fra punkt 6 og 7 ovenfor blir det desto tydeligere at Holberg har valgt en fullført karnevalsstruktur til sin komedie. Dermed har han også valgt et karnevalesk betydningspotensiale. (S. 111-112)
9. Innenfor et slikt betydningspotensiale kan man iaktta en rekke paralleller, fordoblinger og symmetrier: Navnet Jeppe er en bondeversjon av Jacob. Navnet Nille minner om Nilus. Nille har Mester Erik (som også er et gammelt navn på djevelen), mens baronen har Erik Lakei. Nille truer med at Mester Erik skal danse “Polsk Dantz” på Jeppes rygg i første akt. I tredje akt befaler Jeppe “Polsk Dantz” med ridefogdens kone. I første akt sier Jeppe at han tvinges til å takke degnen for å “giøre mit Huus den Ære” å ligge med konen. I tredje akt tvinger han ridefogden til å si det samme. To leger bringer Jeppe inn i illusjonen i begynnelsen, mens to advokater bringer ham ut av den ved slutten. (S. 112-117)
10. Hengningsmotivet går igjen gjennom alle akter. Det samme gjør paradis versus helvete. Handlingen går via oppvåkning, drikking og søvn tre ganger. Samtidig henspilles det på himmel, helvete, fødsel og død. Med slike assosiasjonskjeder har komedien berøring med kollektive myter og eventyr, i tillegg til at den har karnevalets struktur. (S. 117)
Litteraturliste
Andersen, Jens Kr. (udg.), Ludvig Holberg: Seks komedier, 1994 og 2004.
Auerbach, Erich, Mimesis. The Representation of Reality in Western Literature, (1946), 1976.
Billeskov Jansen, F.J., Danmarks Digtekunst, bd. 2, 1947.
Billeskov Jansen, F.J., Holberg og hans tid, 1979.
Brandes, Georg, Ludvig Holberg, 1884.
Brix, Hans, Ludvig Holbergs Komedier, 1942.
Bruun, Christian, Ludvig Holbergs Peder Paars, 1862.
Børtnes, Jostein, “Jeppe paa Bierget: En karnevalisert virkelighetsvisjon”, i Edda, 1987, s. 13-23.
Dahlberg, Gunilla, “Svenskarna och Jeppe paa Bierget”, i Gunilla Dahlberg et al. (red.), Holberg i Norden, s. 203-242.
Feldbæk, Ole, Danmarks økonomiske historie 1500-1840, 1993.
Fog, Emil, Borger, Bonde og Tjener i den franske komedie fra Moliére til Beaumarchais, 1905.
Fussing, Hans H. og Hans Knudsen: Kilder til Danmarks historie efter 1660, bd. 5, 1969.
Holm, Bent, Holberg på tværs. Fra forskning til forestilling, 2013.
Jacobsen, Kirsten, “Jeppe på scenen”, i Kela Kvam et al. (red.), Holberg på scenen, 1984, s. 57-69.
Jensen, Anne E., Teatret i Lille Grønnegade 1722-1728, 1972.
Krogh, Torben, Fra Bergs Hus i Læderstræde til Komediehuset paa Kongens Nytorv, 1949.
Martensen, Julius, Holbergs Komedier, bd. 3, 1898.
Molbech, Christian, Ludvig Holbergs Comoedier, bd. 1, 1843.
Molesworth, Robert, An Account of Denmark as it was in the Year 1692 (1694), 1976.
Molesworth, Robert: En beskrivelse af Danmark som det var i året 1692, 1977.
Nielsen, Erik A., Holbergs komik, 1984 og 2008.
Nielsen, Harald, Holberg i Nutidsbelysning. En æstetisk undersøgelse, 1923.
Nystrøm, Eiler, Den danske Komedies Oprindelse, 1918.
Nystrøm, Eiler, Holbergs egenhændige Vota som Universitetsprofessor, 1928.
Petersen, Carl S., Holberg i Sorøegnen, 1959.
Rahbek, K.L., “Noget om Baron Holbergs Jeppe paa Bierget eller den forvandlede Bonde”, i Dramaturgiske Samlinger, bd. 2, 1789, s. 71-92.
Rahbek, K.L., Ludvig Holbergs udvalgte Skrifter, bd. 6, 1806.
Rahbek, K.L., Om Ludvig Holberg som Lystspildigter og om hans Lystspil, bd. 1, 1815.
Roos, Carl, Det 18. Aarhundredes tyske Oversættelser af Holbergs Komedier, 1922.
Sivertsen, Gunnar, “Om Jeppe paa Biergets tidlige resepsjonshistorie”, i Gunilla Dahlberg et al. (red.), Holberg i Norden, s. 243-285.
Sivertsen, Gunnar, “Epistel 66 og Jeppe paa Bierget”, i Eivind Tjønneland (red.), Den mangfoldige Holberg, 2005, s. 129-145.
Sivertsen, Gunnar, Kilden til Jeppe paa Bierget, 2010.
Teilmann, Peter Christensen, “Holbergs Jeppe – en gammel traver på nye sceniske vildspor”, i Gunilla Dahlberg et al. (red.), Holberg i Norden, s. 300-339.
Warburg, Karl, Holberg i Sverige, 1884.
Werlauff, E.C., Historiske Antegnelser til Ludvig Holbergs atten første Lystspil, 1858.